Jul bak maskene

Er vi på vei mot et kaldere samfunn? Eller finner vi også nye uttrykk for vennlighet? Øynene over munnbindene kan si mye.

Hva skjer med kontakten mellom oss når halve ansiktet er skjult? spør Herborg Finnset, biskop i Nidaros. Bildene viser: Trondheim-ordfører Rita Ottervik, Elena Mamieva på Sirkus shopping, pave Francis, NRKs Anne Lindmo, Johannes Høsflot Klæbo, kommuneoverlege Tove Hem i Rennebu, kommunikasjonssjef Harry Tiller i Trondheim kommune, Høyres Erna Solberg og RBKs Kjetil Rekdal.   Foto: Adresseavisen/Scanpix/NRK

Saken oppdateres.

Du har kanskje sett dem: Figurer og små kunstverk lagd av munnbind, som vi kan finne bilder av på sosiale medier. Nå i desember har jeg sett ei fin lita julekrybbe: Maria, det lille Jesusbarnet og Josef er formet av tre sammenbrettede munnbind. De to store bøyer seg mot den lille som ligger mellom dem. Strikken bak ørene er blitt glorier. Et tankevekkende lite kunstverk som slår ei bro over to tusen år.

Vi ønsket oss en vanlig julefeiring i år. Vi håpet å kunne være mange sammen: ha det moro sammen i seine førjulskvelder, være sammen med venner og familie, få plass på en kirkebenk på julaften. Være sammen i sangen. Møte hverandres blikk og kjenne at vi hører sammen. Nå må alle samlinger bli i liten skala. Flere enn vanlig må være alene, mange har med seg store bekymringer inn i gledens fest, andre gruer seg for ei utrygg julehelg.

Det har krøpet inn en ny måte å forholde seg til hverandre på i løpet av de to siste årene. Vi klarer oss godt uten å håndhilse eller gi hverandre en klem, ser det ut for. Hva som er vanlig, er i ferd med å bli forskjøvet. Der vi før stimlet sammen, unngår vi nå å bli for mange. Er vi på vei mot et kaldere samfunn? Hva skjer med kontakten mellom oss når halve ansiktet er skjult? Men vi har også funnet nye uttrykk for vennlighet, og heldigvis er det øynene som vi ser over munnbindene - og de kan si mye!

I år er det ekstra viktig at vi ser hverandre - og tar ansvar for hverandre. Bruke munnbindene til det de er ment til: beskytte hverandre, og ta vaksinen, holde avstand, vaske hender.

I vår sårbarhet trenger vi noe mer: Vi trenger at noen ser oss, bak munnbindene. Akkurat nå lengter vi etter forandring og fellesskap. For vi trenger hverandre nå. Vi trenger at vi bryr oss om hverandre: at vi ringer på, tar en prat, inviterer på tur utendørs.

Å feire jul som livets og gledens fest kan vi gjøre på tross av at det synes mørkt rundt oss. Julebudskapet, Guds kjærlighetsbrev til menneskene, er der, uavhengig av livssituasjon eller hvor vi er i verden. Lyset skinner i mørket. Også om du er alene i en stille høytid: tenn lyset, let etter gledene i ditt eget liv, tenk over om det er noen du kan være noe for akkurat nå. Kanskje kan vi også være våkne for nye måter å glede hverandre på? Hva kan hver og en av oss gjøre for å være med og skape varmere fellesskap?

Det vesle, fattige barnet og foreldrene hans, i år framstilt av munnbind, kom til hele vår jord.

Jul er fellesskapets og barmhjertighetens tid, også i år. Også i år utfordres vi på barmhjertighet – og rettferdighet. Det er legitimt å glede seg over alt vi har fått, men det er mange som trenger at vi ser dem. De fleste av dem bor andre steder på kloden. Ropet på barmhjertighet og rettferdighet utfordrer oss alltid, - også nå når vi feirer jul.

En julekrybbe av munnbind viser oss at den evige fortellingen om Guds kjærlighet til oss kan kle seg i alle slags klær og språk. Vi gjenkjenner dem med en gang. Midt i det vår sårbare verden lever fortellinga om barnet i Betlehem som kom med fred, i vår tids drakt. Lyset skinner i mørket, på tross av mørket som omgir det. Gledelig jul!

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå