Kiev calling

Smertefullt å tenke på at mitt hjemland kanskje skal angripe et annet land.

Nika Smetana og Tatiana Elsoukova  Foto: Privat

Saken oppdateres.

«Jeg har fått med meg at vestlige aviser har lenge skrevet om invasjonstrusselen - med store ord og utropstegn, men her hjemme er det kun etter nyttår at vi begynte å legge merke til all denne støyen,» sier Nika Smetana. Hun er min venninne som bor i Kiev. Jeg måtte høre hvordan det gikk med henne, etter å ha lest så mye om samling av russiske styrker på grensa til Ukraina. «Det er vanskelig å tro på dette, men det er også vanskelig å ikke tro», sier Nika.

Jeg møtte Nika i 2015 på en liten avsidesliggende øy i Kroatia. Jeg var der på ferie med min sønn. Det var på en strand i solnedgangen. Hun overhørte meg lese Harry Potter på russisk til sønnen min og begynte å prate med oss. Etter det hang vi sammen med henne og familien nesten hver dag. Vi spilte domino, svømte og snakket om bøker, barn, reiser og kunst.

Det er rart å snakke med Nika om krig, når vennskapet vårt hadde et så idyllisk startpunkt. Hun forteller at noen av ukrainere velger å tro på trusselen og forbereder seg, mens noen velger å ignorere den. Nika sier at hun ikke klarer å velge hva hun skal tro på. «Livet her i Kiev fortsetter tilsynelatende som før, men det er kun på overflaten. Graver du dypere, merker du fort uroen og bekymringen, og alle de sterke følelsene som dukker opp i sånne situasjoner.»

Hjemme begynte de å diskutere hvor de kan sende sin datter hvis krigen bryter ut. Og hvordan de skal klare å få Nikas 80-år gamle mor og deres tre katter trygt til tilfluktsrommet. «Sånne ting virker små og praktiske, men samtidig er de av så stor betydning. Når du begynner å tenke på, og planlegge, sånne ting på alvor, gjør det noe med deg. Jeg tror jeg aldri blir den samme igjen,» sier Nika og legger til: «Jeg er mest lei på barnas vegne, alle disse såkalte ekspertuttalelser gjør dem nervøse og redde. Selv om det hele er kanskje bare et politisk spill».

Russere, ukrainere - min og Nikas generasjon måtte forholde oss til krigen gjennom oppveksten. Minnet om andre verdenskrig stod sterkt. Min morfar gikk hele veien til Berlin og mistet et ben i krigen. Hver gang han ble spurt om sine opplevelser ved fronten , begynte han å gråte. Mormor fortalte at han i mange år etter krigen skrek i søvne. Vi barna forstod at bak russernes stolthet over seieren, lå både sorg og lidelse.

«Vi kjente ingen verden uten krig. Vi har alltid kriget eller forberedt oss til krig,» skriver nobelprisvinnende forfatter Svetlana Aleksijevitsj i sin bok Krigen har intet kvinnelig ansikt. Sånn var det også med oss. På ungdomsskolen hadde vi faget Krigføring for nybegynnere. Vi lærte alt om evakuering i tilfelle bombeangrep. Vi sprang ikledd gassmasker, lærte å legge oss raskt ned på gulvet og krype. I skolekjelleren var det installert en skytebane der de som ønsket kunne lære seg å skyte med gevær.

Det var ikke bare spøkelset av den gamle krigen som hjemsøkte oss. Vi som vokste opp på 1980-tallet i Russland måtte lære å leve med en ny trussel, en trussel om atomangrep. Jeg tror jeg gikk i første eller andre klasse. Det var rett etter Tsjernobyl-katastrofen. Vi hørte skrekkhistorier om hva atomkjerne-eksplosjonen gjorde med mennesker, dyr og alt levende. På tv viste de filmer om atomkrig. Det fantes ikke aldersgrense på den tiden, og vi barna så de grusomme filmene. Jeg husker godt bilder av atomsoppen og eksplosjonsbølgen som river bort alt på sin vei. Jeg husker bilder av den mørke og kalde atomvinteren som skulle komme etter atomkrigen.

Vi bodde i sjette etasje i en høyblokk på kanten av byen. Jeg kunne se langt mot horisonten. Hver gang jeg hørte et fly var jeg redd for at det var en atombombe på vei inn mot byen. Jeg måtte se ut av vinduet og sjekke himmelen for missiler, se etter atomsoppen på horisonten. Jeg husker en av tegningene mine på den tiden, en atombombe som ikke har blitt avfyrt og en stork (russisk symbol for fred) som bygger et rede på toppen av bomben.

Når jeg selv har kjent på denne frykten, er det smertefullt å tenke på at mitt eget hjemland, der mine foreldre og venner bor, skal kanskje angripe et annet land, der jeg også har venner. Jeg snakker om dette med min mor som fortsatt bor i Russland. Hun sier at hun også er redd, hun vil ikke ha krig. «Ingen av de jeg kjenner vil det», sier hun, « ingen mødre vil sende sine barn ut i krigen.»

Også Nika forteller om sine mange russiske venner. «Våre venner er et eget land for oss. Og du er med i dette landet, Tatiana!» Nika forteller om faren sin som var glad i alle mennesker. Han elsket Hemingway og Vysotsky og hadde venner fra hele verden. «Vennskap var hans religion», sier hun. Jeg og Nika blir enige om at man skulle for lengst ha laget nye land på tvers av grenser, vennskapsland.

Vi snakker videre om andre ting. Om bøker, reiser, filosofi, barn. Som den gangen da vi satt på den steinete stranda i Kroatia og så på solnedgang. «Det er så mange andre ting jeg vil heller snakke om enn den forbaskede krigen!», sier Nika: «Men hvis jeg først skal snakke om krigen, så er bannskap den eneste riktige måten!» Jeg flirer og er enig. Russisk bannskap er rikt og rått, og dekker godt den dystre delen av følelsesregisteret.

Vi avslutter samtalen og lover å holde kontakten. Samme kveld ser jeg en Instagram-post fra Nika. Hun forteller om at hun våkner midt på natta av lyden av kjøretøy som bråker fælt ute på gata. Hun blir urolig og ser ut av vinduet, sånn som jeg gjorde da jeg var liten og så etter atombomben. Heldigvis er det bare en brøytebil som rydder bort snøen som kom i løpet av natta. Nika kommenterer: «Den kan godt få bråke og forstyrre søvnen, så lenge det ikke er en stridsvogn.» Jeg puster lettet ut sammen med Nika og håper at ingen stridsvogner skal få kjøre i Kievs gater.

Nika Smetana har tidligere skrevet for blant annet The Guardian og New York Times, og hun blogger på nikasmetana.com.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå