Hvilke langsiktige konsekvenser har krigen i Ukraina for Norge?

Mange har stilt spørsmål ved hvordan folkerettsbruddene i Ukraina og Russlands vilje til militær maktbruk påvirker Norge. Flere langsiktige konsekvenser kan trekkes frem.

Støre-regjeringen ønsket å bedre forholdet til Russland, som her under Barentsråds-møte med utenriksminister Anniken Huitfeldt og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. Men etter den russiske invasjonen har ikke Norge og Russland hatt kontakt på politisk nivå.   Foto: Rune Stoltz Bertinussen

Saken oppdateres.

Et grunnleggende folkerettslig prinsipp er at sivile ikke skal være et mål for krigføringen. I Ukraina blir sivile og sivile mål systematisk rammet. I folkeretten ligger også prinsippet om ikke-intervensjon i andre stater ved bruk av makt. Slik intervensjon krenker staters suverenitet, og er uten et folkerettslig mandat en suverenitetskrenking.

LES OGSÅ: Viljen til å dø for Ukraina har aldri vært der

Krigen i Ukraina er en eskalering av en suverenitetskrenking som har pågått over tid. I 2014 annekterte Russland Krim-halvøya, og både før og etter annekteringen anvendte Putin en rekke virkemidler i manipuleringsfremstøtene mot Ukrainas orientering vestover. Krigen i Ukraina demonstrerer med brutalitet hvor smalt Ukrainas utenrikspolitiske handlingsrom i spagaten mellom øst og vest har vært, og konsekvensene av et forstrukket handlingsrom.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) uttalte på krigens femte døgn at trusselnivået i Norge er uendret, men at situasjonen overvåkes nøye. I stor grad handlet PSTs konklusjon om at den russiske etterretningsaktiviteten mot Norge allerede er stor, og trusselnivået allerede nokså høyt. Det lå implisitt i resonnementet at Norge ikke vil stå overfor en militær invasjon selv. Det siste er for så vidt plausibelt; krigen i Ukraina handler om Putins forhold til en tidligere sovjetrepublikk. Norge er dessuten medlem av Nato, og kostnaden ved å angripe et Nato-land er stor.

LES OGSÅ: Vladimir Putin og hans regime er notoriske løgnere

Krigen i Ukraina, og hendelser i invasjonens kjølvann, har likevel flere konsekvenser for Norge. Jeg vil her, uten uttømmende intensjon, beskrive tre langsiktige konsekvenser. I tillegg til de her nevnte, kommer eksempelvis konsekvenser knyttet til flyktningstrømmen og prisøkninger i markedene.

For det første: De kommende år vil preges av et økt spenningsforhold mellom Russland på den ene siden og Nato/EU på den andre siden. Ettersom Norge er medlem av Nato og grenser til Russland, påvirker det økte spenningsforholdet automatisk Norge. Et økt spenningsforhold vil etter all sannsynlighet tilsi intensivert russisk militær aktivitet i Barentshavet og langs norskekysten, slik man har sett i tidligere perioder med russisk selvhevdelse. Norge ligger nær den enorme Nordflåten på russisk side, som Putin det siste tiåret har oppgradert så merkbart at man har snakket om en militarisering av Arktis. Det økte spenningsforholdet vil etter alt å dømme også gi seg utslag i en intensivering av nettverksoperasjoner mot norske virksomheter og samfunnsfunksjoner.

For det andre: Det ligger en iboende sikkerhetstrussel for både Norge og andre land knyttet til bruk av atomvåpen og angrep på ukrainske kjernekraftverk. Uttalelsen om at atomstyrkene var stilt i kampberedskap var ment å avskrekke vestlige land fra å blande seg inn i krigen. Hvorvidt bruk av atomvåpen er et reelt scenario, er ikke poenget; trusselen er allerede reell nok om den frembringer frykt og usikkerhet på individnivå.

LES OGSÅ: Vi kan ikke analysere oss bort fra hvem som har ansvaret for krigen

I Norge har mange allerede uttrykt bekymring for bruken av atomvåpen. I tillegg kommer den nå høyst betimelige bekymringen for angrep på Ukrainas kjernekraftverk. Som symptom på denne bekymringen har apotekene gått tom for jod. I skrivende stund er det høy risiko for radioaktiv stråling etter strømbrudd på kjernekraftverket i Tsjernobyl. Bekymringer for angrep og utslipp vil kunne vedvare i lang tid.

For det tredje: Putin har vist stor vilje til å tråkke på folkeretten og diplomatiske kanaler på måter som vil gjøre det krevende å forvalte Norges videre bilaterale forhold med Russland. Samtidig krever en felles grense mellom Norge og Russland på land og til havs samarbeid på en rekke områder. I mange år har Norge og Russland samarbeidet på områder som fiskeriforvaltning, miljøvern og søk og redning til havs, samt på Svalbard, der Russland har interesser og rettigheter. Norge har de siste tre tiårene lagt ned store ressurser i å fremme gode relasjoner med Russland. Dette arbeidet foregår eksempelvis gjennom Barentssamarbeidet, etablert i 1993 som et fredsprosjekt konstruert rundt logikken om at venner ikke kriger mot hverandre.

Etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014 har imidlertid samarbeidet mellom Norge og Russland gradvis fått forverrede kår, som følge av et samspill av bilaterale og internasjonale saker: Stasjoneringen av amerikanske kampsoldater på Værnes Garnison har blitt tolket av Kreml som en provokasjon og endring av den norske basepolitikken.

Saken om Frode Berg har blitt brukt av Russland som et bevis på Norges spionasje på russisk territorium. En rapport fra det russiske forsvarsdepartementet beskrev i 2017 hvordan det russerne tolker som en selvhevdende norsk Svalbardpolitikk kan være utløsende for en militær konfrontasjon mellom Norge og Russland. I Vardø er Globus-radarene nær grensen til Russland grunnlag for stor misnøye for Russland, som flere ganger de siste årene har simulert flyangrep mot radarene.

Annekteringen av Krim-halvøya har til Putins irritasjon ført til økt Nato-nærvær i de baltiske landene og Polen, der også Norge deltar på øvelser. At Norge nå har omfattende sanksjoner mot Russland, og sender 2000 panservernvåpen til Ukraina, oppfattes i Kreml som en ytterligere provokasjon. Krigen i Ukraina har altså forverret et i økende grad utfordrende bilateralt forhold.

I dag markerer Norge motstand mot regimet i Kreml, og Norge og Russland har ikke kontakt på politisk nivå. Det bilaterale forholdet må på nytt fylles med innhold i årene som kommer, og saker relatert til den felles grensen må samarbeides om. Dette vil kreve kløktig diplomati og gode virkemidler fra norsk side. Den tilspissede situasjonen vi nå står overfor vil imidlertid kaste lange skygger inn i fremtiden, og 1990-tallets samarbeidsånd fremstår i dag som en historisk parentes.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå