Er de store idrettsarrangementene verdt pengene?

Store idrettsarrangementer kan skape folkefester, både for lokalbefolkningen og tilreisende. Men økonomisk er det sjelden noen fest.

Store idrettsarrangementer, som VM på ski i i Trondheim i 1997 ble en folkefest, men ingen kassasuksess, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Kjell A.Olsen

Saken oppdateres.

Sykkel-VM i Bergen i 2017, Ski-VM i Holmenkollen 2011 og i Trondheim 1997 og Lillehammer-OL i 1994 er gode eksempler. Dessverre har mange arrangører slitt med økonomiske problemer. Noen har gått konkurs eller blitt reddet av ekstra bevilgninger fra det offentlige. Anleggene har blitt dyrere enn planlagt og/eller hatt en kapasitet som er mye større enn etterbruken tilsier.

LES OGSÅ: Langrennsstjernene blir sakte-TV

Flere arrangementer har påført den offentlige sektoren, eksempelvis Politiet, langt større kostnader enn hva som ble budsjettert. Problemene er ikke særnorske. Forskning har dokumentert at kostnadsoverskridelsene for de Olympiske lekene både har vært større og skjedd oftere enn for andre investeringsprosjekter. Årsakene til problemene er sammensatt.

Arrangementene tildeles gjennom auksjoner, hvor eierne (eksempelvis internasjonale idrettsforbund) forsøker å skape budkriger mellom søkerne. Dess større konkurranse, dess lettere er det å stille krav, eksempelvis om nye anlegg. De internasjonale mesterskapene er forbundenes største inntektskilde. Derfor er det viktig med moderne anlegg som skaper gode TV-bilder. Regningene tilhører vertsdestinasjonene – ikke eierne av arrangementene.

Den akademiske forskningen har vist at de lokale arrangørene ofte har for optimistiske forventninger om verdiskapningen arrangementene skaper for vertsdestinasjonen. Mesteparten av tilskuerne er gjerne lokalbeboere. Under Ski-VM i 1997 og Håndball-EM i 2019 kom henholdsvis 70 prosent og 80 prosent av tilskuerne fra Trøndelag, mens ca. tre prosent var utlendinger. Arrangørene av Sykkel-VM i Bergen forventet at det ville komme 5000 bobiler, mens det kom 245. Det var booket 1000 hotellrom til sponsorgjester, men de trengte bare 200. London hadde færre turister under OL i 2012 enn normalt i den aktuelle perioden.

LES OGSÅ: Krever avklaring om ski-VM i 2025

Tilsvarende gjelder for forventningene om promoteringseffektene. På nettsiden til initiativtakerne for Ishockey-VM til Trondheim leser vi at 1.5 milliarder personer fra over 160 land vil følge TV-bildene fra mesterskapet i 2027. Tallet er antallet personer med tilgang til TV-kanalene som viser kampene – ikke hvor mange som faktisk ser kampene, noe som er mange ganger lavere. Dessuten – det TV-seerne ser, er kamper fra en ishockey hall – ikke bilder av Nidarosdomen eller byens fasiliteter. Derfor er det ikke overraskende at forskning har vist at TV-seerne blir mer interessert i å dra til lignende arrangementer andre steder i verden enn til tidligere arrangørbyer.

At de økonomiske gevinstene er mindre enn forventet, betyr ikke at det er en dårlig idé å avholde store idrettsarrangementer. I så henseende er konklusjonene fra forskningen for Lillehammer-OL interessante:

«Hvis den viktigste grunnen for å arrangere store sportsarrangementer er å skape langvarige næringsmessige virkninger, viste erfaringene med Lillehammer-OL at pengene var bortkastet. Dette betyr ikke at det ikke finnes andre argumenter for å avholde slike arrangementer. Lillehammer-OL var en stor opplevelse, men ikke målt i økonomiske størrelser».

Idrettsfestene kan gjøre vertsbyene til et triveligere sted å bo i. Opplevelsen kan sammenlignes med eksotiske ferier, men som kan oppleves utenfor stuedøra. Livet blir grått og kjedelig hvis man aldri unner seg en fest. Utfordringen er å unngå de økonomiske baksmellene.

LES OGSÅ: Berit Svendsen: Likestilling er også ski-VM sitt ansvar

De største arrangementene skaper store inntekter, men også store kostnader. En av årsakene til at fordelingen av dem ofte er disfavør av de lokale arrangørene, er mangelen på kunnskaper og erfaringer. Derfor bør byer med ambisjoner om å bli arrangementsdestinasjoner etablere organisasjoner, som bygger opp den nødvendige kompetansen. Ideelt sett bør slike organisasjoner involvere den lokale offentlige sektoren, men også de kommersielle aktørene som tjener på arrangementene.

Det er også viktig å stille kritiske spørsmål om hva en vil med arrangementene. Hvilke arrangementer bør det satses på og hvorfor? Hvilke arrangementer har man gode forutsetninger for å avholde? Dette må ikke bare omfatte idrettsaktiviteter, men like gjerne andre aktiviteter man er gode på, eksempelvis mesterskap i kokkekunst. Hva kreves av fasiliteter og anlegg, og hva koster det? Hva er konsekvensene for byen og aktørene som påvirkes – direkte og indirekte? Hvilke arrangementsmodeller anvender de ulike eierne av arrangementene.

Erfaringene viser at man gjerne tar for lett på disse utfordringene. I søkerfasen fokuseres det primært hvordan man kan få arrangementene – i liten grad på konsekvensene. Ideelt sett bør det etableres mekanismer slik at arrangementene tildeles de byer som har best forutsetninger for å avholde dem.

De største internasjonale idrettsarrangementene er avhengig av offentlig finansiell støtte – som i hovedsak gis av Kulturdepartementet. Derfor er det naturlig at de har en sentral rolle i utvelgelsen av arrangementsdestinasjoner. I så henseende er Storbritannias modell med å utpeke «Event cities» interessant. De store internasjonale arrangementene tildeles primært til disse byene. På den måten blir overføringen av kunnskaper og erfaringer fra tidligere arrangementer institusjonalisert. Kruttet må ikke finnes opp på nytt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå