Kronikk mandag 16. februar 2015

Barnevernet trenger flere innvandrere

Norge er blitt et flerkulturelt samfunn. Når skal dette gjenspeiles i barnevernet? Dette spørsmålet har studenter i sosialt arbeid ved HiST diskutert ved oppstarten av 2015.

Mennesker med innvandrerbakgrunn er underrepresentert blant ansatte i barnevernet. 

Saken oppdateres.

Vi ønsker å komme med innspill til hvordan det kan legges til rette for at flere kvalifiserte mennesker med innvandrerbakgrunn ansettes i barnevernet. Vi skulle gjerne sett at det var et større mangfold av rollemodeller i barnevernet. Inntil det skjer, bidrar vi til å gjøre det midt-norske barnevernet litt mindre Blenda-hvitt i møtene med arbeidslivet. Vi har ikke funnet tilgjengelige tall for den kommunale barneverntjenesten, men for statlige ansatte i Barne, ungdoms – og familiedirektoratet var andelen med innvandrerbakgrunn på 5,4 prosent. Til sammenligning var andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i befolkningen 14,9 prosent (SSB, 2013). Det er ingen grunn til å tro at andelen ansatte med innvandrerbakgrunn er større i den kommunale barneverntjenesten, da staten har forpliktet seg til å innkalle kvalifiserte søkere fra denne gruppen til intervju når stillinger utlyses. Dette skal også være regelen i Trondheim kommune (jf. Likestillingsplanen). I følge avdelingsleder i FO, Heidi Klokkevold, praktiseres regelen imidlertid sjelden innenfor barnevernet og Nav (aktuell.no, 29.10.2014).

Av ulike grunner er det viktig å få flere ansatte med innvandrerbakgrunn inn i barnevernet. Innvandrerfamilier fra noen land er overrepresenterte blant de som mottar tiltak fra barnevernet. I følge statistisk sentralbyrå er sannsynligheten betydelig større for at enkelte innvandrergrupper kommer i kontakt med barnevernet enn familier uten innvandrerbakgrunn. Mangelen på mangfold i barnevernets organisasjoner kan ses som et demokratisk problem. Særlig med tanke på at barnevernet har et dobbelt mandat; de er først og fremst en hjelpeinstans, men også en tjeneste som har makt til å foreta de mest inngripende beslutningene i familiesfæren. Å møte et av verdens mest omfattende barnevernsystemer kan by på redsel og avmakt for noen familier med innvandrerbakgrunn. Det kan være snakk om mennesker som har vokst opp uten en velferdsstat, en korrupt stat eller en stat som bruker vold for å realisere sin agenda. Vi lever i en globalisert tid, noe som bør reflekteres i barnevernets organisasjon. Inntil det skjer vil vi komme til å høre om åpenhets-, kommunikasjons- og tillitsproblemer mellom barnevernet og innvandrere. Barnevernet trenger representanter med innvandrerbakgrunn også øverst ved bordet, der makten ligger og beslutningene tas. Det kan høyne tilliten mellom partene, og kunne redusere konflikter og stress hos foreldre, barn og ansatte. Tillit legitimerer barnevernets virksomhet og er en forutsetning for å drive forebyggende arbeid i forhold til utsatte familier. Tillit til barnevernet blant innvandrerfamilier vil være til barnets beste.

På vårt studium har vi studenter med ulik bakgrunn og har brukt kvotering for å oppnå det. Kvotering er et kraftig virkemiddel og er ikke nødvendigvis svaret. Andre mildere tiltak kan også øke andelen ansatte med innvandrerbakgrunn:

En systematisk rekruttering av studenter med innvandrerbakgrunn ved sosialfaglige utdanninger som kvalifiserer for jobb innenfor barnevernet, som f.eks. barnevernspedagog, sosialt arbeid og vernepleie. På sosialt arbeid ved HiST er 20 prosent av studentene kvotert inn på bakgrunn av deres innvandrerbakgrunn, og vi kjenner til at HiOA jobber med å rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn til barnevernspedagogutdanningen. Men det er ingen samordnet satsning på rekruttering av innvandrere til sosialfagutdanningene på landsbasis. Det kan vurderes å gi ekstrapoeng til studenter med innvandrerbakgrunn ved opptak på sosialfaglige utdanninger. Tiltaket krever økte ressurser til utdanningene, slik at studenter sikres tett oppfølging og tilpasset opplæring.

En traineeordning også innenfor kommunale, private og frivillige barnevernorganisasjoner (1-2 år). Ordningen er forsøkt i det statlige barnevernet, Bufetat, og formålet er å bidra til at kvalifiserte personer med fagkompetanse og innvandrerbakgrunn får sjansen til å prøve seg i barnevernet. Ordningen bør prøves ut i alle deler av barnevernet, innenfor saksbehandling, tiltaks – og miljøarbeid. Traineene som tilsettes bør følges opp tett, og få tilpasset opplæring. Utdanningsforløpet kan samkjøres med traineetiden, noe som forutsetter et tettere samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene.

Kommunene bør i likhet med statlige virksomheter være forpliktet til å innkalle kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn til intervjuer når det utlyses stillinger innenfor barnevernet. Ordningen har bidratt til en større andel ansatte med innvandrerbakgrunn i staten. En kommunal likestillingsplan synes ikke å være forpliktende nok til at en slik regel realiseres i det virkelige liv.

Som en start kunne en eller flere regioner i Norge testet en ordning med flere tiltak over en lengre periode, slik at ordningen kan evalueres systematisk. Statsråd Solveig Horne har uttalt at hun ønsker flere ansatte med innvandrerbakgrunn i barnevernet. Er hun villig til å sette inn virkemidlene og ressursene som trengs?

På forsiden nå