Kronikk torsdag 12. mars 2015

Gregorsmesse

Dagen i dag, 12. mars, var i følge Frostatingsloven en helligdag på linje med en vanlig søndag. I vår katolske periode var omtrent en fjerdedel av dagene hellige med arbeidsnedleggelse.

Saken oppdateres.

Gregorsmesse ble feiret til minne om pave St. Gregor den store, som var pave i perioden 590–604. Han var utvilsomt en av de mest betydelige paver som har innehatt dette embetet. Gregor var født inn i en fremtredende romersk adelsfamilie, og siktet seg først inn mot det sivile liv som byprefekt i Roma. Da hans far døde, realiserte han imidlertid familiens eiendommer og bygget seks klostre på Sicilia. I Roma opprettet han et syvende kloster i sitt eget hus dedisert til apostelen Andreas. Her levde han et asketisk liv som gikk på helsen løs. Han avanserte etter hvert fra munk til abbed, og da pave Pelagius II døde i pesten 590, ville man ha Gregor til pave. Den ydmyke Gregor gjemte seg ifølge legenden i en hule i skogen, men ble avslørt av en lyssøyle som gikk helt opp til himmelen med klatrende engler.

Det fortelles at Gregor under pesten fikk i stand en prosesjon med et bilde av jomfru Maria. Da viste erkeengelen Mikael seg over Hadrians borg. Han tørket blodet av sitt sverd og stakk det i sliren. Det var et tegn på at pesten var forbi; borgen har senere blitt kalt Castel Sant’Angelo (Engleborgen). Mange legendariske fortellinger er knyttet til Gregor. En skriver påsto at han hadde sett en due som satt på Gregors skulder og dikterte når han skrev. I ettertid ble duen et attributt som ofte opptrer sammen med Gregor på billedlige fremstillinger. Et yndet motiv på 1400- og 1500-tallet var den såkalte Gregorsmesse. Opprinnelsen skal ha vært at en medhjelper uttrykte tvil om Kristus virkelig var til stede i vinen og brødet. Gregor bad til Gud, og Kristus steg ned på alteret og viste frem sine sår. På noen bilder renner det blod ned i kalken.

Ifølge legenden hadde Gregor selv hatt lyst til å misjonere i England, men det ble ikke aktuelt. I stedet sendte han i 596 sin prior i Andreas-klosteret, Augustin, sammen med 40 munker til England. Dette førte til at den engelske kirken ble sterkt knyttet til pavedømmet. Ellers er Gregor mest kjent som en av de fire kirkefedre ved siden av Ambrosius, Hieronymus og Augustin. Gregor står som forfatter av mange teologiske skrifter. Et hovedverk er Regula pastorales, der han fremhever biskopenes rolle som «sjelehyrder».

Gregor fikk stor betydning for utviklingen av liturgien i den romersk-katolske kirke. Fortsatt består deler av hans messeordning og flere av hans prekener gjenfinnes i tidebønnene. Han var også opptatt av musikk, men han spilte neppe en så betydelig rolle at det historisk sett er korrekt å bruke betegnelsen «gregoriansk sang» om middelalderens enstemmige liturgiske sang.

Som teolog fikk Gregor stor betydning ved sin lære om boten og nattverden som en gjentagelse av Kristi offerdød. Ikke minst fikk hans teologiske betraktninger om helgener, skjærsild og sjelemesser store konsekvenser ikke bare for religionsutøvelsen, men også for den flom av gaver som gjorde kirken til en økonomisk stormakt i middelalderen.

Gregor døde 12. mars 604, datoen ble senere feiret som helgenens messedag. Da denne dagen lå i fastetiden før påsken, ble hans minnedag ved kalenderreformen 1969 lagt til 3. september, datoen for hans innvielse i 590.

I vårt land var det bare i Frostatingets lovområde Gregors dag ble feiret som helligdag. Det har nok sammenheng med at den eneste kjente kirken i Norge som var viet til Gregor, lå i Trondheim. I Snorres kongesagaer heter det at Magnus den gode bygget en kongsgård i byen og at det i tilknytning til den ble påbegynt en steinhall (omkring 1040). Denne ble fullført og viet til en Gregoriuskirke av etterfølgeren Harald Hardråde. Dermed fikk landet sin første steinkirke. I tiden som sjef for væringene i keiserens garde i Konstantinopel hadde Harald utvilsomt blitt kjent med pavehelgenens meritter. Kirken nevnes også i brev fra høymiddelalderen. Øystein ved Gregoriuskirken nevnes som en av ni sogneprester i Nidaros i 1296. Siste gang kirken nevnes er i et testamente fra 1381; den ble tydeligvis nedlagt i senmiddelalderen som en følge av den befolkningsmessige nedgangen. Man vet ikke sikkert hvor denne kirken lå.

Her til lands er det rike tradisjoner knyttet til Gregorsmesse på det mer folkelige plan. På noen primstaver finner vi en fugl som symboliserer duen som var Gregors attributt. Det vanligste symbolet både i Nidaros bispedømme og landet for øvrig er imidlertid korslagte kvister og trær. Her kan man tale om en dobbel symbolikk: Kvistene former et andreaskors og vi vet Gregor hadde en forkjærlighet for Andreas. Kvistene viser også at Gregorsmesse varslet vår. I Nordland het det at tjelden skulle komme da. I Hegra het det at hvis det skulle bli tidlig vår, måtte grisen få trynet i jorden på «Greismesse». Et slags vårtegn var det nok også at Gregorsmesse er sterkt knyttet til forestillinger om lopper og lus. Loppeplagen skulle ikke bli så ille hvis man på Gregors dag kastet sopelimen og noen vidjekvister utenfor døren. De som gikk først eller sist til sengs på denne dagen, skulle bli plaget av lopper det året.

På forsiden nå