Kronikk torsdag 30. april 2015

Norsk skole kan lære av Shanghai

Shanghai har skåret høyest av 66 land med god margin siden landet kom med i PISA-testingen i 2009.

Saken oppdateres.

I den norske utdanningsdebatten de siste årene har PISA-testene i regi av OECD som organisasjon for økonomisk utvikling, vært et hovedtema. At norske skoleelever presterer nær gjennomsnittet av verdens ledende industriland i sentrale skolefag som lesing, matematikk og naturfag, har vært tolket som at norsk skole befinner seg i dyp krise. Små endringer i rangering av land godt innenfor statistiske feilkilder framstilles som en objektiv indikator på kvaliteten i vårt utdanningssystem.

Som det mest høytskårende land i Norden, har Finland fått stor oppmerksomhet til tross for at landet har hatt størst tilbakegang ved siste PISA-runde. At det er land i Sørøst-Asia som over tid har prestert best, har fått mindre oppmerksomhet.

Derfor rettes blikket mot Kina, nærmer bestemt Shanghai, som har skåret høyest av 66 land med god margin siden landet kom med i PISA-testingen i 2009. Eksempelvis fikk Shanghai en gjennomsnittlig testskåre på 613 i faget matematikk i 2012 med Singapore som nummer 2 med en skåre på 573. Nå er det kommet en grundig studie fra Shanghai med boktittelen: «Learning from Shanghai. Lessons on Achieving Educational Success». Boka er utgitt på Springer forlag og forfatteren er Charlene Tan, en kinesisk forsker som nå arbeider ved National Institute of Education i Singapore.

Tans empiri omfatter lærere, skoleledere, elever og foreldre. Datainnsamlingen er original med en blanding av dokumentstudier, observasjon, systematiske intervjuer og også uformelle samtaler. Hovedhensikten er å kunne forklare Kinas/Shanghais høye skåre på PISA-testene over tid vel vitende om at Shanghai som Kinas finanssentrum i begrenset grad er representativ for Kina.

Studiens hovedbudskap er at Shanghais suksess i PISAtestene må forstås i en politisk og kulturell kontekst. Kinesiske utdanningspolitikere er åpne for utdanningspolitiske ideer og reformer utenfra, men ikke reservasjonsløst. Reformene utprøves og vurderes. Motsatt Norge som ganske ukritisk låner og importerer reformer og utdanningstenkning og later som om de har et nasjonalt opphav, trekker kineserne et klart skille mellom det som er lånt utenfra og det som er særpreget kinesisk. I forhold til PISA som testsystem, registreres en åpenhet, men samtidig en sterk vilje til å forankre PISA til egen skoletradisjon og kultur. Motsatt mange afrikanske land som har hatt en overfladisk implementering av vestlige reformer, forankres nye reformer i det som oppfattes å være velfungerende og godt i det kinesiske skolesystemet.

Omfattende testing og tro på dens betydning lar seg gjenfinne i det autoritære, kommunistiske styringssystemet i Kina. Landet har en lang tradisjon for testing, og skolen preges av en prestasjonsorientert kultur. Eksempelvis må elevene på slutten av tiende klasse gjennom en eksamen (zhonghao) som er avgjørende for opptak til videregående eliteskoler. På videregående må de gjennom en eksamen (gaokao), helt avgjørende for videre studium.

Mens PISA-testing i andre land har ført til frustrasjon og blitt oppfattet som mistillit til lærerne (Jf. den norske lærerstreiken i august 2014), eksisterer knapt denne konflikten i Kina. Det betyr at både skoleledere, lærere, foreldre og til og med elevene har et mer positivt syn på standardiserte tester som PISA.

Samtidig framhever Tan at dette ikke betyr aksept av en neo-liberal utdanningspolitikk, men at den lar seg tilpasse til et autoritært system med mulighet til å styrke kommunistisk ideologi og samtidig dokumentere for all verden kvalitet ved å skåre høyt på PISA-testene.

Hun framhever også at utdanning og kunnskap verdsettes høyt i Kina, nært knyttet til kinesisk kultur og språk med vekt på det kollektive. Alle uansett bakgrunn og forutsetninger skal ha læringsmuligheter i skolen.

Men også lærernes status og arbeidsforhold har betydning. Studien viser at det selv innenfor et totalitært regime gis mulighet for lokalt pedagogisk utviklingsarbeid og for det vi litt varsomt kan betegne som «kritisk tenkning». Lærerne har relativt god tid til felles planlegging. Sammenlignet med andre land er arbeidsbyrden knyttet til undervisning forholdsvis lav. Gjennomsnittlig undervisningstid pr. uke for lærere i Shanghai er 8–10 timer. Lønnen er rimelig høy (ca. 9000 Yuan pr. md., ca. 11500 kroner), noe som er på nivå med andre universitetsutdannede og høyere enn industriarbeidere. Studien vektlegger også at kinesiske elever har en høy arbeidsmoral og tilbringer mye tid på skolen. Et poeng i denne sammenheng er at ettbarnspolitikken fører til at hvert enkelt barn følges grundig opp av familien.

Det er en styrke ved studien at forskeren anvender relevant styringsteori i fortolkningen av de empiriske data. Det gjelder teorier knyttet til den verdensomspennende nyliberale målstyringen og særlig teorien om «desentralisert sentralisme» som fanger opp den samtidige dynamikken i målstyringsrasjonalet. Denne dynamikken innebærer at mål og kontroll sentraliseres, mens valg av virkemidler desentraliseres til virksomhetsnivået og ofte framstilles som fristilling og demokratisering.

I en tid med internasjonal standardisering og sterkt reformpress der utdanningspolitikken i stadig sterkere grad inkorporeres i den økonomiske politikken, er lærdommen fra Shanghai at det er mulig å få til en syntese mellom reformer utenfra og egen tradisjon og kultur, men bare om det finnes politisk og faglig bevissthet om hva som er velfungerende og verdifullt i egen tradisjon.

På forsiden nå