Kronikk, fredag 15. juni 2012

Orgel, rosevindu, vind og vær

De ansvarlige for dagens orgelsak fremstiller det som at de har tillagt portalen under rosevinduet stor vekt. Men har de det?

Saken oppdateres.


En portal skal ikke bare sees, den skal også brukes; så la oss gå inn her. Hva blir vi da møtt av? Vi vil straks befinne oss midt inne i et stort orgel. Vi må gå ni meter videre, før orgelet er tilbakelagt. Derpå må vi passere kor og eventuelt orkester (eller kortribuner og notestativer), samt orglets plasskrevende spillepult, før vi omsider er inne i katedralen i vanlig forstand. I mange tilfeller vil kor og orkester legge beslag på midtgangen, slik at denne blir sperret. Og det gjør ikke saken bedre. Dette tilsvarer neppe hva man mener er en verdig inngang i katedralen, i stil med hva den storslåtte portalen varsler om.
De ansvarlige har ikke lagt frem noe som viser at de har tenkt på dette. Inngangen i et hus bærer en viktig symbolkraft i seg. Men det er vanskelig å se at inngangen til domkirken er blitt ofret oppmerksomhet.

Domkirkearkitekt Nordhagen ville ha orgelet i tverrskipet. «Skibets vestlige halvdel holdes fri», skrev han i 1924. Tredve år senere hevdet arkitekt Konow Lund (formann i Restaureringens tilsynskomité fra 1959) at det vil være uheldig å plassere orgelet i vest. Portalen bør holdes fri for innvendig påbygning, skrev han, «slik at pladsen foran Vestfronten (…) gjennem aapning av Vestportalen kan sættes i direkte forbinnelse med Hovedskibet.» (1954.)

I 1929 gikk riksantikvar dr. Harry Fett og arkitekt Arnstein Arneberg inn for orgeloppstilling i østre tårnbue. I 1938 antydet arkitekt prof. Finn Berner oppstilling vest for hovedtårnet, «i samspill med korsalteret». I alle disse tilfellene ville rosevindu og portal bli holdt helt fri, de ville komme til sin fulle rett. Det er noe tenke på.

Men den slags har dagens ledelse konsekvent ikke villet vite noe av.

Hvis portalen noen gang skal gjøre tjeneste, må det være ved store anledninger. Men disse er ikke avpasset værforholdene. Ved ugunstig vær vil den veldige portalen kunne føre til at orgelet på et blunk blir så ustemt at når seremonien skal begynne, vil det være en fordel om orgelet ikke brukes. Når naturkreftene setter inn, selv i det små, hjelper ikke all verdens garantier og forsikringer (om man kunne oppdrive slike).

Området ved vestveggen er klimatisk sett utvilsomt det farligste sted i kirken. Orgelbygger Ivar Torkildsen skrev i 1959: «slik orgelet står nu (i nordre tverrskip) har det ikke vært særlige vanskeligheter med stemmingen på grunn av temperatursvingninger. [ …] På orglets nye plass kan det tenkes at forholdene blir vanskeligere ». Det ble betydelig vanskeligere etter at orgelet ble satt opp ved vestveggen i 1962. I Restaureringsplan for Nidarosdomen 1999–2019 heter det: «Det er klart at orgelet ikke kan stå rett under rosevinduet i vest. De klimatiske forhold der har vist seg helt uakseptable.»

Restaureringsplanen og Torkildsen uttaler seg kun med tanke på problemene med veggen og vinduet. For dagens planer kommer den store portalen i tillegg. Den vil øke vanskelighetene i en grad man ikke har begreper om.

Det er ikke gjort i en håndvending å stemme innpå 10000 piper. Det er fort gjort å få dem ustemt, hvis været er av det rette slaget. Men å få dem tilbake på rett kjøl igjen, det er en lang og kostbar affære.

Hvem skal i trangere tider bekoste stemmingen av dette enorme instrumentet, slik at det til vanlig kan brukes? På grunn av de ugunstige forholdene man gir orgelet, kan dette vise seg å bli helt prekært.

Ettersom ledelsen – uten unntak helt siden 1989 – har insistert på at orgelet skal stå i vest, må det anskaffes et eget orgel foran i kirken (kororgel). Sammen med barokkorglet har domkirken dermed tre orgler som det skal bekostes vedlikehold av.

Hvis man hadde plassert Steinmeyerorglet et sted midt i kirken, ville det for det første ha gitt langt tryggere forhold for orgelet, og følgelig lavere vedlikeholdsutgifter. Dertil ville behovet for å kjøpe kororgel ha falt bort. Det vet man med sikkerhet fra den tiden da orgelet stod i tverrskipet, 1930–1962. Den gang betjente Steinmeyerorglet hele kirken alene. Det var ikke nødvendig med noe tilleggsorgel.

Men ledelsen har ikke vurdert noe av dette. Ifølge god forvaltningsskikk skal en sak være tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes. Men det ser man ikke ut til å bry seg om her. Ledelsen har flere ganger fått seg tilbudt en omfattende utredning av alle plasseringsmulighetene som har vært i betraktning siden 1920, gratis. Men det har ledelsen kontant avvist.

På den annen side har de ansvarlige kappes om å forsikre hvor godt saken er utredet, samtidig som de ikke har vært i stand til å legge frem noe som kan bekrefte hva de påstår. Den 29.mai mottok jeg følgende pr. e-post fra orgelsakens leder: «Du har rett i at det ikke er utredet alternative oppstillinger eller plasseringer av Steinmeyerorgelet enn i vest».

Er oppstillingen i vest utredet? Nei, hvordan skulle det ha gått til? De ansvarlige påberoper seg historiske fakta. Men deres historiefremstilling er i skarp strid med de historiske kildene. Planen innebærer dertil enorme inngrep i kirkens arkitektur, uten at arkitekt er engasjert. På 1950-tallet var fem arkitekter med spesialbakgrunn beskjeftiget med orgelsaken. Idag ledes saken av arkitektonisk ukyndige. De (inkludert riksantikvar Holme) har ikke engang oppdaget at de er i konflikt med åndsverkloven, når de vil skjule deler av rosevinduet.

Nidarosdomen kan ikke styres på denne måten. Saken er preget av kameraderi.

Inngangspartiet:  - Inngangen i et hus bærer en viktig symbolkraft i seg. Men det er vanskelig å se at inngangen til domkirken er blitt ofret oppmerksomhet, skriver Kristine Kaasa Moe i denne kronikken. 
        
            (Foto: Jens Petter Søraa)

Inngangspartiet: - Inngangen i et hus bærer en viktig symbolkraft i seg. Men det er vanskelig å se at inngangen til domkirken er blitt ofret oppmerksomhet, skriver Kristine Kaasa Moe i denne kronikken.  Foto: Jens Petter Søraa

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå