Kronikk lørdag 22. desember 2012

Har du kjøpt julenek?

Juleneket har fra gammelt av hatt en sentral plass i den nordiske julefeiringen. Men hva er egentlig utgangspunktet for og hensikten med denne skikken?

Saken oppdateres.


Å sette opp julenek er en eldgammel skikk som ikke er kjent utenfor Norden. Så rotfestet er denne tradisjonen at det også i våre dager faller naturlig for svært mange å anskaffe et nek, og mange slags lag og foreninger skaffer seg derfor i tiden før jul en ekstra inntekt ved å gå fra dør til dør og selge nek. Kjøperne håper selvsagt at neket skal bli til gavn og glede for våre venner småfuglene, slik hensikten alltid har vært, men mange av oss bor nok i dag slik til at sannsynligheten blir heller liten for at fuglene skal flokke seg i neket på samme måte som på julekortene.


Hvor gammel julenek-skikken egentlig er, vet ingen. Kan hende strekker opprinnelsen seg helt tilbake til førkristen tid. Folkeminnegranskeren Olav Bø skriver at neket er ”eit konkret uttrykk for den eldgamle medkjensla med alt levande ved juletider”. Man skulle dermed tro, fortsetter Bø, at «julenek-skikken er like alderdomleg som dei fleste tradisjonelle elementa i julefeiringa». Men han er ikke sikker. At neket ikke dukker opp i skriftlige kilder før omkring midten av 1700-tallet, kan ifølge Bø tyde på at det ikke er så gammelt likevel. Men ordlyden i de tidligste beskrivelsene vi har fra både Sverige og Norge, tyder på at neket omkring 1750 var en godt innarbeidet skikk, noe som må bety at det er adskillig eldre.


De eldste opptegnelsene vi har om julenek eller kornband stammer fra svenske rettsprotokoller. Innbyggerne i Råggärd sogn måtte i 1748 avgi høytidelig løfte om at de aldri mer skulle sette opp kornband til jul. Og på Järbo ting ble det i 1751 ved dom forbudt å sette opp kornband på staur ved juletider. Dette mer enn antyder at skikken ble ansett som hedensk og at den var nært forbundet med gammel overtro.

Også her til lands var det prester som mente at neket hadde med gammel overtro å gjøre, men enighet om dette var det ikke. I 1754 utga Valdres-presten Hermann Ruge en bok, der han i et helt kapittel refset en embedsbror som året før «skrækkeligen i sin Prædiken paa 1ste Jule-Dag tordnet imod den gamle her i landet brugelige Skik, at enhver Huus-Fader paa Jule-Aften lader paa en Stang, eller saadant, ud- og opsætte et Korn-Baand eller Neeg for Spurrene, og andre Kornædende Fugle, og giort denne Skik til en af de mest overtroiske, følgeligen syndigste Skikke».


En mulig forklaring på at juleneket ikke finnes i eldre skriftlige kilder, kan være at neket opprinnelig, og muligens godt inn i middelalderen, var et høstnek, knyttet til innhøstningen av årets avling. I en eldre beskrivelse fra Ringsaker-traktene heter det nemlig at «naar man er færdig med Skaarannen, skal man sanke op af Ageren sidste Baandet og bære det i Retning fra Gaarden til nærmeste Grænsegjærde og sætte det paa en Gjærdestør. Derved bærer man Gnaalen (dvs. sulten, forf. anm.) bort fra Gaarden».

Tilsvarende beskrivelser av handlinger i forbindelse med skuronna finnes også fra andre deler av landet.

Langsomt har så denne skikken fra innhøstingen gått over til å bli en juletradisjon. Tanken var at når bonden ved juletider var snill mot fuglene, ville dette føre til at han neste år ble spart for skader på åker og eng. Kollegaen som presten Ruge kritiserte så kraftig i sin bok, hadde nok derfor rett i at det var adskillig overtro forbundet med juleneket. I en beskrivelse fra Gudbrandsdalen i 1785 heter det for eksempel: ”Adskillige Skikke er endnu som Levninger af Overtroen til overs i Gudbrandsdalen, nemlig Jule-Aften at sætte trende Korn-Baand paa Støer under aaben Himmel ved Laden og Fæe-Huset til Spurrers Føde i den Hensigt at de næste Aar ikke skal giøre dem Skade paa Ageren.”


Ifølge tradisjonen skulle mange gjester i neket være et tydelig tegn på at neste år ville gi gode avlinger, mens det lett kunne bli uår dersom fuglene uteble. På denne måten kom neket etter hvert til å dekke to formål: Det skulle både motvirke uår og skade på avlingene, og samtidig oppfylle ønsket om å være god mot alt levende ved juletider.

Også etter at neket var blitt en ren juletradisjon, var det i de enkelte bygdelag spesielle forholdsregler som måtte følges, og disse kunne variere fra bygd til bygd. Noen steder måtte neket som skulle brukes til julenek være det siste man skar. Andre steder var det motsatt – juleneket skulle være det første kornbandet. I enkelte bygder var det viktig at neket ble laget av det beste kornet, mens man i andre bygder ikke var så nøye på det. Noen steder skulle det til og med settes opp mange nek, ”i det mindste et Neeg for hver Opsidder paa Gaarden”. Det fortelles også at det i noen bygder ble satt opp nye nek etter hvert som de ble spist tomme. Men på ett punkt synes reglene å ha vært felles: Neket skulle settes opp på julaften. Det var en fast tradisjon, slik at også fuglene skulle ha noe ekstra å kose seg med på denne spesielle dagen.


Etter hvert fant så julenektradisjonen også veien inn til byene, antagelig gjennom folk som flyttet dit fra landsbygda. I byen hadde man rett nok ingen åker som trengte beskyttelse mot uår, men ved å henge opp et nek kunne også byborgerne vise at de i julen hadde omtanke for sine medskapninger. Enten vi er bevisst på det eller ikke, er det også i våre dager stadig denne tanken som ligger bak neket som henges opp på verandaen eller i et tre i hagen.






På forsiden nå