Kronikk torsdag 7. februar 2013

En evig tragedie

I dag har Trøndelag Teater premiere på den franske klassisismens mesterverk, Jean Racines tragedie Fedra (1677), der handlingen er lagt til det antikke Hellas.

Saken oppdateres.


Mange vil hevde at så gamle historier må aktualiseres for å treffe dagens publikum. Men publikum kan også gå en eldre tragedie i møte ved å bevege seg bakover i historien.

Dagens premiere bringer oss tilbake til selve gullalderen i fransk åndsliv, da Ludvig 14. dyrket sitt enevelde ved å knytte til seg forfattere som kunne kaste glans over Europas mektigste monark. Klassisismens forfattere veide sine ord og forholdt seg til et strengt regelverk. Som en reaksjon på barokkens overdrivelser, var klassisistenes store ideal måtehold. Og selv om måtehold ikke er det man assosierer med Solkongens liv, er klassisismen som periode sterkt knyttet til hans regime (1643-1715). Hoffet, som flyttet fra Louvre til Versailles, ble en sentral litterær institusjon der både Molière og Racine fikk livnære seg som dramatikere.

Klassisismens overordnede prinsipp var etterlikningen av naturen og antikkens mesterverk. Da man la vekt på naturens stabile og universelle karakter med dens allmenngyldige sannheter, kunne antikkens briljante fremstillinger av menneskets natur, betraktes som evig gjeldende. Aristoteles beskrivelse av antikkens diktekunst ble dermed grunnlaget for det klassisistiske regelverket, som blant annet krevde at et drama skulle være sannsynlig, sømmelig og moralsk belærende. Den romerske dikteren Horats’ ideal om å forene det nyttige og det behagelige (utile dulci) ble også videreført slik at det gjaldt å behage for å belære. Målet var å oppdra publikum til å bli en såkalt «honnête homme», det vil si et stabilt og konservativt menneske som ter seg slik det behager hoffet. Derav kommer ordet høflig.

Ordet originalitet var ganske fremmed for en klassisist. «alt er sagt», skrev forfatteren Jean de La Bruyère (d. 1696). Dermed gjaldt det bare å perfeksjonere de gamle mesterverk, og særlig tragediene, som representerte den mest tradisjonsrike genre. Ifølge Aristoteles, skulle tragediens helter vekke både medlidenhet og frykt for derigjennom å skape en slags renselse (katarsis). Racines tragedie viser oss hvor galt det kan gå hvis pasjonene får komme til orde. I forordet til Fedra forklarer forfatteren hvordan han ville forbedre Evripides’ og Senecas tragedier med samme tema, ved å gjøre det mer tydelig at heltinnen er dels skyldig, dels uskyldig i sin egen skjebne. Slik kan publikum både frykte hennes dødelige valg og ha medlidenhet med henne som offer for noe forutbestemt. Hva var så Fedras skjebne? Dette var kjent stoff for Racines publikum, men mange av dagens teatergjengere kan nok trenge en liten oppfriskning i gresk-romersk mytologi.

Heltinnens skjebne er uløselig knyttet til kjærlighetens gudinne Venus, som bedro sin mann, guden Hefaistos, med hans bror Mars. Solguden, som ser alt, avslørte det illegitime forholdet, slik at paret ble latterliggjort for de andre gudene. Som hevn forbannet Venus alle solgudens kvinnelige etterkommere, deriblant dronningen av Kreta, Pasifae og hennes døtre Ariadne og Fedra, ved å gjøre dem til offer for fatale forelskelser. Pasifae forelsket seg i en tyr og fødte et monster med menneskekropp og tyrehode – Minotauren – som kong Minos stengte inne i en underjordisk labyrint. Befolkningen i Athen ble tvunget til å mate det fryktinngytende monsteret med syv jomfruer og syv unge menn hvert år inntil Athens kongesønn Tesevs endelig drepte Minotauren, med god hjelp fra prinsesse Ariadne som forelsket seg i den sjarmerende helten. Til Ariadnes fortvilelse stakk Tesevs av og giftet seg med søsteren Fedra.

Tragedien om Fedra, hvis navn betyr «den skinnende», viser hvordan også hun må lide fordi hun er solgudens barnebarn. Venus har gjort henne bokstavelig talt dødelig forelsket i hennes stesønn Hippolytos. Men Racine viser også at heltinnen dels får skyld i sin skjebne, da hun velger å snakke om sin fatale forelskelse. «Å snakke eller ikke snakke» det er spørsmålet i Racines Fedra, skal vi tro den franske teoretikeren Roland Barthes. Og replikkene er det sentrale i en klassisistisk tragedie. For på 1600-tallet var det resultatet av forfatterens møysommelige arbeid som skulle treffe publikum mer enn det visuelle scenebildet.

Racines tekst er så velkomponert at hver scene blir et fatalt skritt mot slutten, og hver replikk en nødvendig del av helheten. Omslaget (en uventet nyhet som forandrer alt) skjer i tragediens midterste verselinje, slik at symmetrien blir perfekt. I tillegg er hele tragedien skrevet på svært musikalske aleksandrinere, et fransk versemål som består av tolv stavelser delt på midten.

Dette gjør gjendiktningen til en stor utfordring. Haldis Moren Vesaas gjendiktet verket til nynorsk i forbindelse med Norges første oppsetning av Fedra på Det Norske Teatret i 1960. Det ble en stor suksess. Trøndelag Teater har nå valgt en ny gjendiktning til bokmål. Det gjenstår å se om vi i dag opplever samme medlidenhet og frykt som publikum tidligere gjorde i møtet med den skinnende og døende heltinnen.

Hvis Fedra fortsatt griper oss, hadde klassisistene kanskje rett i at det er noe stabilt ved den menneskelige natur.







På forsiden nå