Kronikk fredag 8. mars 2013

Ja til språklig mangfold

Du burde irritere deg mindre, og glede deg mer, over hvordan naboen din snakker og skriver.

Saken oppdateres.


Eller, som psykiateren og døveforskeren Terje Basilier uttalte rundt 1970: «Hvis jeg sier ja til en annens persons språk, har jeg sagt ja til personen. Hvis jeg sier nei til et språk, har jeg sagt nei til personen, fordi språket er en del av oss selv.»

Da jeg gikk på Hommelvik ungdomsskole tidlig på 1970-tallet, var jeg så heldig å få lære tysk. Glad i matematikk og systematikk som jeg var, frydet jeg meg over den tyske grammatikken, med fire kasus og klare regler for når de skulle brukes. Lite visste jeg om at det bare noen få mil unna barndomshjemmet mitt ble brukt et språk som var enda mer forskjellig fra norsk enn det tysk er, og som den gang som nå kunne skilte med intet mindre enn åtte kasus. Skal tro om mine sørsamiske jevnaldrende den gangen fikk vite på skolen hvordan de kunne bruke forkunnskapene sine til å bygge opp en forståelse for den tyske grammatikken?

Nasjonsbyggerne i Norge på 1800-tallet var påvirket av tanker fra Frankrike og Tyskland om at hvert folkeslag burde ha sin egen stat og sitt eget språk. Da den ennå unge Grunnloven måtte justeres i november 1814 for å kunne fungere i unionen med Sverige, kom det inn flere paragrafer som nevnte «det Norske Sprog». Paragraf 33 lyder slik: «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog.» Allerede i 1814 skrev man altså om et norsk språk, selv om skriftspråket i Norge ennå i mange år skulle komme til å skille seg lite fra dansk.

Det er vel kjent at forsøkene på å fylle uttrykket «det Norske Sprog» med innhold på 1800-tallet tok to ulike hovedretninger: Knud Knudsen og andre tok utgangspunkt i nordmenns bruk av dansk og utviklet det danske skriftspråket til noe som nordmenn kunne identifisere seg med. Resultatet av denne prosessen er våre dagers bokmål. På den andre siden har vi språkforskeren Ivar Aasen, som avviste dansk språk og vandret rundt i år etter år med stipend fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem og dokumenterte norske dialekter. På grunnlag av arbeidet presenterte han et nytt skriftspråk, det som i dag heter nynorsk. Språkåret 2013, som er et prosjekt under Nynorsk kultursentrum med støtte fra Kulturdepartementet, tar utgangspunkt i Aasens 200-årsdag og i 100-årsjubileet for Det Norske Teatret, det fremste nynorskteateret i landet.

I 1885 vedtok Stortinget at de to målformene bokmål og nynorsk (eller riksmål og landsmål, som de ble kalt den gangen) skulle være likestilt i samfunnet. Gjennom mesteparten av 1900-tallet var det offisiell norsk språkpolitikk å arbeide for en tilnærming mellom de to målformene, med et mål om etter hvert å komme fram til et felles norsk skriftspråk. Som en del av denne politikken ble det tillatt nokså stor valgfrihet innenfor hver av de to offisielle skriftspråksnormene. Tilnærmingspolitikken møtte imidlertid sterk motstand, og i dag er den forlatt. I dag er det et språkpolitisk mål at de to norske skriftspråkene skal være ganske stabile, og hvert av dem skal normeres på egne premisser. Det er også et mål at mindretallsmålformen nynorsk skal styrkes, slik at likestillingen blir mer reell. Og ikke minst skal både bokmål og nynorsk styrkes i den konkurransen med engelsk som vi ser i flere samfunnssektorer.

Det er interessant at det som begynte som to konkurrerende veier til et enspråklig Norge, har gitt oss to likestilte skriftspråk. Den som skal skrive noe på norsk, må velge: Nynorsk eller bokmål? Boka eller boken på bokmål? Trolig har denne siden av vår historie hatt en positiv virkning på oss, for den har vaksinert oss mot den villfarelsen at det skulle eksistere én enkelt korrekt og «nøytral» måte å uttrykke seg på.

Dialekttoleransen har økt gjennom de siste tiårene. Trønderen kan si sitt æ eller æg med stolthet. Sammen med den språkdelte kulturarven har dette bidratt til at folk her i landet er vant til språklig ulikhet. Kanskje er det delvis derfor nordmenn forstår både svensk og dansk bedre enn svensker og dansker forstår oss og hverandre.

Og det gjør oss godt forberedt til å akseptere også andre sider ved det språklige mangfoldet i Norge. Etter Alta-aksjonen for 30 år siden har storsamfunnet blitt mer oppmerksomt på de samiske språkene. Og gjennom Europarådets avtaleverk har Norge de siste 20 årene forpliktet seg til å bevare og videreutvikle de tre nasjonale minoritetsspråkene kvensk (som før ble sett på som dialekter av finsk), romani og romanes. Dessuten valgte våre språkpolitikere for fem år siden, som en del av den nye, helhetlige språkpolitikken, å løfte opp norsk tegnspråk, som også har en lang og unik historie. I tillegg til disse språkene, som Norge har påtatt seg særskilt ansvar for, kommer rundt 150 språk som brukes av innvandrere fra hele verden og deres barn og barnebarn.

Myndighetene er kommet et stykke på vei med å erkjenne at vi lever i et land med språklig mangfold, og at mangfoldet er en berikelse snarere enn et problem. Mange minoritetsspråklige føler seg mer verdsatt enn før. Det er også mitt inntrykk at mange familier og lokalmiljøer forstår dette. Men fortsatt opplever vi altfor ofte i den offentlige debatten at flerspråklighet og språklig variasjon blir betraktet som noe problematisk. La oss bruke Språkåret 2013 til å få bukt med dette grunnløse synet!




På forsiden nå