Kronikk torsdag 11. april 2013

Vår tids viktigste debatt

Den viktigste problemstillingen vår verden har i tiårene som kommer er hvor vidt og eventuelt hvordan, vi kan kombinere en økonomi som trenger kontinuerlig vekst for å ikke være i krise, med en natur som ikke tåler særlig mer utslipp og forbruk av ikke-fornybare ressurser.

Saken oppdateres.


Ingen av de største partiene ønsker å se grundig på denne problemstillingen. Jens Stoltenberg tok opp miljøproblemene i artikkelen «Tro på framtiden - et innlegg mot framtidspessimismen» i Samtiden 3/2006, hvor han sammenligner dagens globale klimaproblemer med kampen mot KFK-gassene som svekket ozonlaget på 90-tallet. Han setter sin lit til teknologiutviklingen og politisk handlekraft for å forsterke denne.

Overraskende likt tenker Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup i kronikken «Grønn vekst er mulig» i Morgenbladet 20/12 2012. «Det er ingen motsetning mellom vekst og bærekraftig utvikling», skriver Astrup og påstår at «økonomisk utvikling er en forutsetning for de teknologiske fremskrittene som skal til for å løse klima- og miljøutfordringene».

Debatten om disse spørsmålene omhandler kanskje det viktigste spørsmålet i vår tid - miljøproblemene verden står overfor, og hvor vidt disse kan la seg kombinere med den kontinuerlige veksten i forbruk og produksjon som en kapitalistisk økonomi krever (når den ikke er i krise). Det er selvsagt et politisk spørsmål, men det er også i høyeste grad et vitenskapelig et.

Astrup og hans meningsfeller mener vi må ha fortsatt vekst, også i rike land, og satser dermed på den gamle «trickle down»-strategien for å løfte de fattigere delene av verden. Det vil selvsagt kreve en betydelig større total forbruksvekst enn det som skal til for å løfte de fattigste delene av verden isolert. Løsningen på miljøutfordringene - mest presserende klima - må da bli i hovedsak en voldsom utvikling av ny teknologi, som kan gi oss ren energi.

Det ligger åpenbart en miljøgevinst i at ny teknologi lar oss produsere mer effektivt slik at utslipp per enhet minker, men er denne effekten stor nok til å løse miljøproblemene? Hvordan vitenskapen vil utvikle seg i framtida er umulig å spå, men vår nære fortid kan gi en pekepinn. Anders Skonhoft (professor i samfunnsøkonomi, NTNU) har i flere artikler påpekt at historiske erfaringstall peker på maksimalt 2-3 prosent besparelse/år. Det er knapt for å rekke de CO2-målene Stortinget har satt selv uten forbruksvekst. Er det forsvarlig å gamble hele vår framtid på at vi i skal få en teknologisk utvikling framover på et helt annet nivå enn vi tidligere har hatt?

Men trenger vi ikke også uansett vekst? Her kan heldigvis også forskningen si oss en del. Wilkinson og Pickett har i boken “The Spirit Level” (på norsk “Ulikhetens Pris”) vist at for Norge og andre rike land, er det ingen korrelasjon mellom absolutt velstand og skår på ulike sosiale indikatorer (det er det for fattigere land). Det er derimot svært sterke korrelasjoner med sosial likhet. Om målet er å forbedre menneskers liv, er veksten i land som Norge dessverre (eller heldigvis) for de fleste meningsløs. En sosial utjevning er derimot nøkkelen til en bedre framtid for innbyggere i vestlige land.

Vi kan altså ikke satse på «trickle down». Den veksten vi trenger, må skje i fattige land, mens vi i både rike og fattige land må få en politikk som vektlegger sosial utjevning. Det krever nok et annet økonomisk system, og det er muligens det som gjør Astrup og de fleste andre politikere lunkne. Det krever et oppgjør med den markedsideologien som alle de større norske partiene knytter seg opp mot. Man skulle tro at dette oppgjøret var på overtid etter at nettopp denne ideologien har brakt hele verdensøkonomien i krise, og selv sentrale aktører som Alan Greenspan har måttet innrømme at den var feil. Ironisk nok er denne krisen det eneste tiltaket som faktisk har fått de globale utslippene til å gå noe ned i en kort periode. Dette viser tydelig hvor tett koblet økonomien og klimaproblemene er i dagens oljebaserte økonomi.

Man kan satse mer på utslippsfri energi, men dette gir ingen klimagevinst overhodet så lenge den bare kommer i tillegg til, og ikke erstatter fossil energi. Som en stor oljeeksportør, har Norge her muligheten til å ta grep. En planlagt nedbygging av oljeutvinningen ville ha klimagevinst, det ville spare mer av oljeressursene til fremtidige generasjoner (noe som framstår som en tryggere spareform enn å delta i kasinospillet på verdens børser), og det ville frigjøre kvalifisert arbeidskraft til annen industri som i dag sliter på grunn av at oljeindustrien støvsuger markedet for bl.a. ingeniører. Det ville også gjøre det mulig å bygge opp en større miljøvennlig kraftindustri i Norge, i tråd med Rødts plan for en fornybar framtid. Der viser vi hvordan vi kan etablere 50 000 nye og grønne arbeidsplasser, samtidig som vi kutter de norske utslippene med 40 prosent innenlands.

I dagens internasjonale arbeidslivssituasjon, peker også 6-timersdagen seg ut som et godt miljø- og velferdstiltak. Veksten må i større grad tas ut i tid, samtidig som det å dele på arbeidet som finnes fungerer utjevnende. Det er jo et sted Vestens politikere kan begynne. Alternativet er å gamble på uante plutselige vitenskapelig gjennombrudd for å unngå det David Christian (professor ved San Diego State University) i forelesningsserien “Big History” kaller “the mother of all Malthusean crises.” Det er neppe en lur strategi.








Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå