Det er ingen grunn til å misunne de som skal administrere helsevesenet vårt; hvordan de enn snur seg blir det galt for noen.
Slik Adressa har vist i en artikkelserie, er det imidlertid heller ikke godt å føle seg som en salderingspost, noe altfor mange gjør i psykiatrien. Dobbeltrom og bad med mugg er hinsides det syke mennesker forventer i dag. Kabalen som skal gå opp for St. Olavs Hospital HF handler i hovedsak om penger og beliggenhet, noe som ofte er to sider av samme sak. For å få penger må også helseforetaket stå i kø; og for tiden står nordmøringene foran trondhjemmerne. Kanskje kan den ufrivillige ventetiden likevel brukes av sykehusplanleggere til å områ seg, og av pressen til å tydeliggjøre dilemmaene for oss andre: Helsevesenet er jo ikke bare et av våre største pengesluk, men også et av de mest kompliserte.
Adressas leder 24. april hadde overskriften «Offentlig floke på Brøset». Her oppfordrer avisa alle gode (offentlige) aktører til å bryte stillingskrigen, selv om de må gi opp sine prinsipper: Stortinget må sørge for at kravet om markedspris for området fravikes og at Trondheim kommune får kjøpe billig; Helse Midt-Norge må akseptere at salgsbeløpet for Brøset ikke går til Molde, etc. Samtidig innrømmer lederskribenten selv at sentrale problemer ikke er løst med det, og skriver at «Brøset kan bli en fremtidsrettet bydel eller en flopp.» I virkeligheten er floken mye mer omfattende enn som så og skyldes at viktige problemer i lang tid er blitt feid under teppet.
I 2003 ble de eldre delene av Østmarka sykehus bevaringsregulert. Fra da av – om ikke før – burde det ha vært åpenbart for politikere og sykehusplanleggere at man ikke stod helt fritt til å utnytte dette området. I 2012 trådte dessuten fredningen av samme område i kraft; nå ble det formelt bekreftet at det knyttet seg nasjonale verdier til landskap og historiske bygninger. Strengt tatt var dette ingen nyhet; kommunale grøntplanleggere hadde skrevet uttalelser om det allerede på 1990-tallet. Ærverdige kulturminner slik som Lade gård lå i sykehusområdets nærhet, og Ringve museum hadde det som sin primære utsikt. For fem år siden ble Østmarka også nabo til et av byens mest populære fritidsområder: Ladestien. Trolig kommer også by- og fjordnære områder, som Lade og Rotvoll, å spille en alt større rolle for byborgernes rekreasjon i en tid preget av rask byvekst og fortetting. Kanskje er det her vi finner Trondheims Central Park i fremtiden – hvis vi ikke skusler vekk områdets kvaliteter.
Men dette ser nok ikke ledelsen i det regionale og lokale helseforetaket som sin hodepine, og i mellomtiden krysser de i motvinden som best de kan. Allerede i 2003 prøvde de både å sikre seg utbyggingsområder for egen drift midt i dette sentrale rekreasjonsområde, samtidig som de planla salg innen samme område (området med personalboligene) for å finansiere virksomheten. På Brøset vil St. Olavs også selge for å finansiere sikringsavdelingen; det vil si at man først blokkerer fremtiden for den planlagte økobydelen, mens resultatet paradoksalt nok kan bli et skjebnesvangert inngrep i kulturmiljøet på Østmarka.
Samtidig fortsetter utbyggingsprosjektene å yngle på Østmarka, et kart fra 2011 viser syv ledige utbyggingsområder, hvorav fire stykker er midt i det nå fredete området. Det store distriktspsykiatriske sentret (DPS), som ikke var på agendaen i det hele tatt ved årtusenskiftet, ble for noen år siden lagt som en stor plugg på engene mot fjorden og blokkerte effektivt den enestående utsikten. Dette var for øvrig et område som Adressas tidligere medarbeider Karl Brox, forfatter av boka om Ladestien, hadde pekt ut som særlig viktig å verne. Nå synes det som om det er to eller tre områder som er på tapetet: ny sikringsavdeling øst på området, midt i utsikten fra Ringve, en ny akuttavdeling (på ukjent sted) samt en ny avdeling for senildemente.
De vakre opprinnelige sykehuspaviljongene, trolig med trondhjemsk trearkitektur som forbilder, oppleves nå alt mer som en klamp om foten. Idealmodellen for en areal- og driftseffektivt anlegg for akuttpsykiatrien finner St. Olavs i dag hos Sykehuset i Telemark: en énetasjes utflytende struktur med delvis lukkede gårdsplasser. Denne modellen kan drives med få ansatte, og har naturligvis også det fortrinnet at det bygges med enkeltrom og digital infrastruktur – pluss at det tar noen år av manglende vedlikehold før soppen har holdt sitt inntog også her.
For å sammenfatte: Nåværende planer for Østmarka lar seg neppe kombinere med kravene til kulturminne og kulturlandskap. St. Olavs hospital vil ikke ha kulturminnet; og kulturminnet kan ikke integrere planlagte deler av sykehusdriften, og særlig ikke sikringsavdelingen. En stor fengselsaktig virksomhet i hjertet av byens rekreasjonsområde er av flere grunner en dårlig idé. Det aller verste scenariet er at byens mest verdifulle områder fylles opp med halvhjertede provisorier; jf meningsutvekslingen om hvorvidt akuttavdelingen bør være på Øya som del av et psykiatrisenter, eller på Østmarka (Adressa 8.2 og 12.2).
Mye taler for at det må det til en tredeling: Den mykere psykiatrien, forebygging, DPS, etc, til det åpne kulturlandskapet på Østmarka; akuttavdelingen til Øya og samarbeidet med somatikken; og sikringsavdelingen til et helt annet sted.