For litt over to år siden kom telefonen. Spørsmålet var om vi kunne ta til oss ei lita jente på tre måneder. Formålet var en varig plassering i fosterhjem, altså frem til hun blir voksen. Vi konkluderte på få minutter. Svaret var JA.
Det var starten på ei krevende og vidunderlig reise i lag med denne skjønne, lille jenta vår. Hun hadde særlige behov, men med systematisk og rolig tilnærming kom også de gode resultatene. Nå er hun så innlemmet i familien som det går an å bli. Det er faktisk ekstra givende å være foreldre for et fosterbarn, fordi vi vet at vi utgjøre en stor forskjell i hennes liv.
Fosterhjemsomsorgen har mange gode sider, men også noen svake. Jeg vil belyse problemene med at det er for usikkert om et fosterbarn kan bli boende i fosterfamilien og at adopsjon benyttes i for liten grad.
Usikkerhet. Selv om fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har vedtatt at et barn skal være plassert i fosterhjem, har biologiske foreldre adgang til å overprøve vedtaket, kreve omsorgen tilbake (tilbakeføring) og kreve sak om samværet. Dette er rettslige prosesser som gir stor usikkerhet i fosterfamiliene og som er store psykologiske påkjenninger både for barn og voksne. Vi fosterforeldre knytter oss like mye til fosterbarnet som til våre egenproduserte eller adopterte barn. De små fosterbarna knytter seg naturligvis like sterkt til oss som andre barn gjør til sine foreldre. Oppvekstmiljøet deres, vennene, naboene, slekta, lærerne osv. betyr like mye for fosterbarna som det gjør for andre barn.
Beskyttelsen av fosterbarna. Hvorfor er det slik at fosterbarn risikerer å bli flyttet etter å ha vokst opp i fosterfamilien? Hvordan ville vi reagert dersom våre utenlandsadopterte barn kunne blitt tilbakeført til sine biologiske foreldre etter at de hadde knyttet seg til sine adoptivforeldre? Ville norske adoptivforeldre lydig nikket til vedtaket og pakket sammen klærne, lekene og alle minnene i bagger, poser og kasser? Ville adoptivforeldrene klart å gi klemmer og ta farvel med sitt adopterte barn, mens de biologiske foreldrene stod klare til å ta barnet med seg inn i sin bil og kjøre avsted med det? Ville norske adoptivforeldre tidd stille i sin sorg? Ville vårt samfunn akseptert at våre adopterte barn ble traumatisert slik? Jeg tviler. Så hvorfor aksepterer vi at fosterbarn som har vokst opp i en fosterfamilie skal gjennomleve dette?
Forskning og myndighetene. Forskning viser at barnevernsbarn har et dårligere utgangspunkt enn andre barn for å få et godt liv som voksne. Nyere forskning viser at adopsjon gir en utviklingsmessig kompensasjon fremfor fosterhjemsstatus. Adoptivbarna står ikke i fare for å bli flyttet og de vet at de er fullverdig medlem av sin familie. De fremste spesialistene innen barnepsykologi har konkludert med at de miste fosterbarna alltid bør vurderes adoptert av sine fosterforeldre kort tid etter at de kommer til fosterfamiliene (jfr. NOU 2012:5). Departementet er enig i dette og presisert at barneverntjenestene i kommunene må øke bruken av adopsjon som barneverntiltak (jfr. Ot.prp. Nr. 69 2008-2009 s. 35 og Prp. 106L 2012-2013 s. 85).
Praksis. Barnevernet i kommunene gjør ikke som spesialistene anbefaler og departementet ber de om. De fremmer ikke flere saker om adopsjon. Statistikken viser at det er sørgelig få fosterbarn som adopteres og faktisk er det en vesentlig andel av adopsjonene skjer når fosterbarnet er 18 år eller eldre… Har man ikke forstått at den stabile og forutsigbare oppveksten hører barndommen til?
En fersk studie av barnevernsarbeidere i Norge, England og USA viste at de norske var skeptiske til adopsjon. Skepsisen begrunnet de med: a) de ville/kunne ikke gå imot biologiske foreldre sin vilje, b) i Norge er det ikke vanlig med adopsjon og c) de mente det ikke har så stor betydning for barnet om det er adoptert eller ei.
Fosterforeldre holdes utenfor. Vi som er fosterforeldre er uten partsrettigheter i alle disse sakene. Vi er i et kontraktsforhold med omsorgskommunen og vi kan ikke kreve at de søker adopsjon på våre vegne, vi kan bare anmode de om det. Vi får heller ikke være parter i de rettssakene som uroer familien vår, altså de sakene som gjelder om barnet skal tilbakeføres. Når vi er holdt utenfor og ikke kan påvirke sakene, er det ekstra belastende når rettsprosessene herjer med oss og barna våre.
Anmodning. Våre fremste spesialister på fagfeltet, våre folkevalgte og vi fosterforeldre ser at de små fosterbarna trenger stabilitet og det er påvist at adopsjon gir denne stabiliteten. Likevel fremmer ikke barnevernet flere saker om samtykke til adopsjon. Dette gjør meg opprørt og jeg vil minne om at når et barn er flyttet ut av sin opprinnelige familie, er inngrepet foretatt. Nå er det på høy tid at barnevernet i kommunene står opp for disse barna og gir dem rett til å tilhøre en familie!