Vikarer er kasteballer

Det burde vært omvendt, for konstant beredskap er utrolig slitsomt. Det fratar deg friheten og styrken. Det gir usikkerhet om fremtid, økonomi, en høyt ønsket leilighet og et eventuelt familieliv, men jeg får ikke lån noen steder, på min stillings-prosent. At en fagarbeider får en så liten stilling (i en sektor med skrikende behov for fagfolk) at man ikke kan planlegge morgendagen, neste uke eller måned, er ikke menneskeverdig. Og dette har vært min hverdag i tre år, etter jeg fikk autorisasjonen min.

Følg Adresseavisen på Facebook,Instagram og Twitter

«Helsefagarbeidere trengs i eldreomsorgen, dere er sikret fast jobb, vi trenger dere». Dette ropes rundt oss hver dag og som vi innen helse tydelig ser. Gi oss mer enn bare 24.85 prosent - 33.33 prosent - 48.5 prosent fast stilling! Vikarer er «kasteballer» i helsevesenet og mange er avhengig av jobb flere steder for å fylle ukene sine. Hvor er stabiliteten for oss og brukerne? Hvor blir det av den helhetlige pleien? For mange brukere er det mange ukjente ansikter å forholde seg til. Hvor er den gode dialogen, oversikten og forståelsen for de vi jobber med? Hvordan kan jeg vite hvordan fru Johnsen ønsker sin hjelp, når man «kastes» inn via et vikarbyrå?

Man kan ikke skape relasjoner og kontinuitet når man er innom bare et par ganger i måneden. Helhetlig pleie er ikke bare å stelle et menneske, men å bygge en relasjon over tid, snakke om nære ting og «se» beboeren. I hjemmesykepleien har man lange lister, tidspress og liten tid til dialog med brukeren før man fyker ut døren, mot neste bruker. For mange brukere er vi lyspunktet i hverdagen, de ensomme gleder seg til vi kommer for å slå av en prat. Brukerne har krav på en verdig omsorg. Vi må kunne gi dem mer enn et «hei» og et «farvel» i døren.

Jeg har de siste fem årene jobbet i Troms, Nordland og nå i Sør-Trøndelag. Det er dessverre det samme overalt og ellers i landet. Helgestilling og tilkallingsvikar, med beskjeden «vi har ikke noe mer å tilby.» Jeg har jobbet med flere som har vært i helseyrket i mange år, men som har en 33 prosent eller 50 prosent stilling. Omsorgs-yrket er et fantastisk yrke, men sannheten for altfor mange er dessverre små stillinger, krig om vakter, dårlig økonomi og usikkerhet. Og det blir man psykisk utslitt av. Jeg kjenner på følelsen av skuffelse og frustrasjon over mangelen på en trygg, forutsigbar og strukturert hverdag.

Leting etter vakter foregår på internett, hvor man får svar: «avslått, avslått, avslått, bekreftet vakt, bekreftet vakt». Skal det være slik lenge? La helsefag-arbeidere få stillinger som de kan leve av, da skal dere se det blir rekruttering. Kvinner idag må mobilisere og stille de samme krav som menn i arbeid, for de tar nemlig ikke et nei for et nei eller små stillinger. For kvinner idag er også familieforsørgere. Jeg er glad i jobben min og ønsker å kunne gå til en stilling som gir meg økonomisk trygghet. Men drømmen om hund, leilighet og en familie kan jeg nok bare se langt etter om ikke ting endrer seg snart.