Debatt

- Min kontakt med DNB har vært rene marerittet

«At landets største bank er så til de grader tungvint overfor sine kunder, sjokkerer meg», skriver Henrik A. H. Kløven i dette debattinnlegget.

Kontaktvansker: Innleggsforfatteren opplever kontakten med DnB som et mareritt. 

Saken oppdateres.

Det snakkes så mye om et tungrodd offentlig byråkrati, men hva med det private? Min kontakt med DnB denne sommeren har vært det reneste marerittet.

Her somles forsendelser bort og forespørsler til kundeveiledere besvares fra ulike filialer over hele landet. Skal du ringe tilbake til samme kundeveileder, så går ikke det. Da kan du få en helt annen kundeveileder og på nytt må du fremføre ditt ærend.

Den 29. juli sender jeg på vegne av min 94-årige tante i Oslo en anmodning til Den norske Bank. Min tante er hørselshemmet og ellers noe svekket. Hun ber om min bistand til å få overført en pengesum til en grandnevø, som har konto i en annen bank.

Les også kronikken om den middelmådige samtidsarkitekturen i Trondheim

Hører intet

Jeg sender en utførlig forklaring vedlagt fullmakt fra min tante, hvor en annen person bekrefter hennes underskrift. I tillegg en erklæring fra henne på hvem som skal ha pengene. Videre legger jeg ved kopi av mitt førerkort og en kopi av et bevis jeg har fra Forsvarsdepartementet.

Innen 14 dager hører jeg intet fra banken.

Så begynner telefonmarerittet. Jeg ringer opp, prosedyre med det ene og det andre før jeg omsider treffer en kundeveileder i Bergen ved navn Olga. Hun skal undersøke. Jeg venter en halv time, nei de kan ikke finne mine papirer. Vi blir enige om at jeg skal sende papirene på nytt.

Disse sender jeg i rekommandert. Det drøyer videre og intet skjer. Så ringer jeg opp igjen, men får ikke kontakt med Olga. Jeg treffer en rådgiver i Oslo, og så må jeg ta opp igjen alt sammen. Det hører med at jeg måtte vente lenge i telefonen, og at de skulle ringe meg opp, hvilket ikke skjedde.

Du må få med deg videoen med den heftige debatten om byutvikling i baksetet på en liten bil

Nye oppringinger

Nye oppringinger, jeg må utelate noe for at dette ikke skal blir for langt. Nei, ingen rekommandert post er registrert. Men til slutt finner de det ut likevel.

Nå forlanger de originalunderskrift fra henne, og helst kopi av hennes pass. Forholdet var jo at originalfullmakten ble sendt første gang, og den har de ikke mottatt, påstås det.

Så kommer jeg omsider fram til DnB igjen, og da en veileder i Trondheim. Hun ber meg på nytt om å sende referansenummeret for den rekommanderte sendingen. Den må jeg hente og ringer opp igjen, men da finner de ikke fram til veilederen i Trondheim. Nye telefonrunder og venting. Så får jeg en mail hvor de ber om pass og originalunderskrift og at jeg kontakter nærmeste postkontor eller DnB-kontor.

Les også debattinnlegget: - Det blir altfor lett å skylde på Pokémon

Inn til byen

Jeg reiser fra Hasselvika til Trondheim, og gjennom en lengre kranglekonfrontasjon hvor rådgiveren påpeker at jeg ikke har pass og originalunderskrift til tanta mi, ber jeg henne om å ringe henne. Til tross for hørselshemmingen oppfatter min tante henvendelsen og bekrefter mitt ærend. Den kvinnelige rådgiveren henviser meg så til en annen rådgiver som ved en kort forklaring overfører pengene og avslutter kontoen.

Da hadde det gått cirka en måned.

Vel har bankvesenet sine regler, det forstår jeg. Og regler og attester/fullmakter må til for sikkerhetens skyld. Men så er det dette med å bruke skjønn og fornuft som fordrer erfarne kundeveiledere. Spørsmålet er om DnB har det.

At landets største bank er så til de grader tungvint overfor sine kunder, sjokkerer meg.

PODCAST: Hør våre kommentatorer snakke om mediekrise, burkini og Norges svar på Donald Trump

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

På forsiden nå