«Jeg mener mangel på strukturet næringsopplegg ved St. Olavs hospital, påfører mange pasienter lidelser som kunne ha vært redusert» skriver Håkon Arntsen i dette debattinnlegget.
De aller fleste som får kreft i Midt-Norge blir behandlet på St. Olavs hospital. Sykehuset er anerkjent både for kvalitet og utmerket stell. Men på et område er det grunn til å stille spørsmål om tjenesten holder mål. Det gjelder særlig pasienter som har kreft i munn og øvre hals.
De aller fleste av disse pasientene vil få strålebehandling og/eller cellegift. En behandling som går over flere uker. Får man strålebehandling i munn eller hals, vil de aller fleste få store problemer med å få i seg nok mat. Strålingen gjør at smaken blir borte og dermed forsvinner matlysten totalt, ja, en får faktisk aversjon mot mat. Det betyr at de aller fleste må ha hjelp for å få i seg nok næring. Men på dette området svikter sykehuset. St. Olavs hospital mangler system for å møte pasientenes behov.
Les også: Hildegunn samler krefter etter kreften
De fleste langtidspasienter bor på St. Olavs hotell, med unntak av dem som bor i Trondheim. En får stråling jevnt over en gang per dag, og er til samtale en gang i uken. Her blir man veid og får beskjed om at det er viktig å holde vekta. Ellers er en i stor grad overlatt til seg selv.
Allerede etter en uke begynner en å merke at matlysten avtar, og man begynner å tvinge i seg mat. Middagen lukter alt annet enn appetittskapende, og alt en prøver å spise er fullstendig smakløst. I en slik situasjon trenger pasientene hjelp.
Sykehuset har høyt kvalifiserte ernæringsfysiologer, som alt på et tidlig stadium bør møte pasienten og forklare hva som skjer og gi råd.
Les også: Slik vil kreftlegene finne skumle lungesvulster
Jeg var på St. Olav i sju uker, og prøvde så godt jeg kunne å spise grøt og brødmat, men etter hvert sa det nærmest helt stopp. Jeg ble derfor lagt inn på sykehuset og fikk mat gjennom sonde. Det er et plastrør som tres gjennom nesen og ned mot magesekken. Via en pumpe, tilføres næring. Men for meg ble det en altfor brå overgang, noe som resulterte i oppkast, forstoppelse og diare. Etter at strålingen var ferdig, ble jeg sendt hjem med sondemat. Men ny oppkast og forstoppelse, gjorde at jeg måtte gi opp. Et vekttap på 10 kilo, førte til at jeg ble lagt inn på Sykehuset Namos for intranevøs næring.
I Namsos ble jeg møtt av ernæringsfysiolog, som både forsto situasjonen og ga råd og veiledning. Jeg mener mangel på strukturet næringsopplegg ved St. Olavs hospital, påfører mange pasienter lidelser som kunne ha vært redusert. Manglende systematikk, gjør at det blir for mange krisetiltak. Leger hevder at problemene varierer fra person til person. Men opplegget i dag bygger i for stor grad på dem som ikke får vansker, mens de mange som får problemer, blir for dårlig fulgt opp.
For øvrig fikk jeg utmerket hjelp av både hyggelige og dyktige fagfolk.
Når en bor på Hotell St. Olav, må en betale maten selv. Spiser en lunsj, middag og kvelds, vil matutgiftene beløpe seg til 12-13.000 kroner i måneden. Strålebehandlingen tar ofte en måned eller mer, og for en minstepensjonist er dette skikkelig tøff ekstrabelastning.
At ordningen dessuten er distriktsfiendtlig, gjør tilbudet enda mer uspiselig. Trondhjemmere kan bo hjemme og slipper dermed unna store utgifter.
Gener, miljø og sykdom, var tittelen på en av signertartiklene Rigmor Austgulen skrev i Adresseavisen.
At pasienter må betale maten selv, er trolig et ledd i å spare penger for sykehuset. Men er det virkelig rettferdig at kreftpasienter som trenger langtidsbehandling, må blø på denne måten? Eller er vi i ferd med å få amerikanske tilstander i norsk helsevern?
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten
Hør våre kommentatorer snakke om mer Ap-krangel, nynorskkrangel, byggekrangel og shortskrangel
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
