Debatt

Jeg er bekymret for mitt eget arbeidssted. Vi jobber i en hverdag i kaos

«Dagene er lange. Vi løper rundt, må ordne mat og stell» skriver en bekymret helsearbeider i dette debattinnlegget.

«Vi har ikke lov å håndtere slik medisin, men det flyter flere ampuller på vaktrommet/lunsjrom» skriver innleggsforfatteren.  Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Jeg jobber i Trondheim kommune i en heldøgns omsorgsbolig. Jeg jobber med mennesker i en sårbar tid i livet. Noen har mistet mye. Mange husker ikke hva eller hvem de har mistet. Noen mister seg selv. Flere er mer enn syke nok til at de skulle vært på et sykehjem.

Jeg og mine kolleger jobber i en hverdag i kaos. Vi bruker byrå for å dekke opp vakter som ingen av oss har fått spørsmål om å ta. Jeg kunne tatt mange, har til og med sagt at jeg var ledig. Men byråer vil ikke ha bare en vakt her og der lenger. De vil tilby «turnuser» til sine arbeidere. Jo da, jeg forstår det, men vi sitter flere her uforstående til hvorfor de skal få alt av vakter.

Opptatt av debatt? Les også: Vi har planer om å gjøre noe spennende på Solsiden


Vi har ikke personal med kompetanse til å gi viktig lindrende medisin til dem som trenger det og må ha eksterne pleiere fra trygghetspatrulje, legevakt eller hjemmesykepleie. Det er ikke gjort i en fart. Av og til tar det timer før medisin blir gitt.

Vi har ikke lov å håndtere slik medisin, men det flyter flere ampuller på vaktrommet/lunsjrom. Vi får beskjed om at noen sikkert kan ta det i morgen. Vi har mennesker rundt oss som ikke forstår at dette er farlige medisiner. De har mistet så mye at det er vanskelig å forstå at dette er vårt og ikke deres. Vi må rydde det unna for å få plass til egen mat.

Morfin ligger i ampuller i ett pussbekken. Noen kommer og vil ha hjelp. Finner ikke mobilen. Husker ikke pinkoden heller. Så da ble det 15 minutter lunsj i dag. En halv kopp kaffe og en skive brød. Ikke betalt. Noen må på wc også, så da ble det ikke mer pause på oss.

Dagene er lange. Vi løper rundt, må ordne mat og stell. Noen ligger og har ligget lenge. På slutten av livet. Her er det viktig å opptre rolig og profesjonelt. Bruke tid. Snakke rolig. Ha tid til alle.

Mer debatt: Jeg ser dette blir helt feil, men RBK utløser ikke lenger de helt store følelsene hos meg


Det er ikke mange mennesker som bor her, men alle har ulike behov. Vi har masse kompetanse og hjelper alle med liv og lyst. Vi er på hele dagen. De ønsker mer liv. Mer underholdning. Mer å gjøre. Men noen trenger hjelp til alt. Så det er ikke tid til sang og quiz.

Så er det noen som dør, og vi har bedre tid en stund, til et nytt menneske kommer til oss. Et nytt menneske som har mistet mange og ikke husker hvem eller hva. Og som sikkert skal være hos oss til han eller hun mister seg selv.

Jeg er bekymret for mitt eget arbeidssted. Ikke for min skyld. Men for menneskene jeg jobber for.

Det er mye uro i kulissene. Mange som ikke forstår. Mange som har glemt oss.


Hør våre kommentatorer snakke om varslerbråk, Høyres nominasjon, Håkon Blekens raseri og om tiden da folk kjøpte plater

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå