Debatt

Jeg var 17 år da jeg ble gravid. Skulle ønske jeg hadde visst hvor ensomt og tøft dette kom til å bli

«Jeg har, etter elleve år som alenemamma for et barn med alvorlig sykdom, til gode å oppleve at jeg blir sett av det store hjelpesystemet» skriver Maj Lehn i dette debattinnlegget.

«Hvis vi som foreldre blir totalt utbrente og usynlige, så er vi til lite nytte for våre barn og oss selv» skriver Maj Lehn i dette debattinnlegget. 

Saken oppdateres.

Jeg var 17 år da jeg ble gravid. Tidlig i svangerskapet ble det oppdaget tegn til alvorlig sykdom hos barnet på ultralyd. Jeg fikk et valg, og jeg valgte å beholde.

Under debatten om paragraf 2c i svangerskapsloven har jeg har lest flere innlegg hvor foreldre i samme situasjon som meg har sagt at «hvis jeg hadde visst hva jeg vet i dag …», og jeg må si meg enig, uten at det betyr at jeg angrer på valget, for min datter er det beste som har hendt meg på mange måter.

Man kan aldri forberede seg på hva det vil si å bli mor eller far til et barn med alvorlig diagnose. Det er et så vidt spekter av følelser, opplevelser og tanker involvert at det er nesten umulig å formulere dem i ord. Det jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde visst den gangen, det var hvor ensomt og tøft dette kom til å bli. For å si det pent, du får ingenting servert på fat, selv om det finnes rettigheter og tiltak for familier som opplever det å få et barn med «alvorlig sykdom», som lovverket betegner det.

Les også: Som mamma har det føltes både nådeløst og brutalt


Søknader i det uendelige

Det var en gang slik at store familier bodde under samme tak, og alle sto sammen om å bistå hverandre når barna ble syke. I dag har staten fått en mye større rolle i hjemmet, og familiene har blitt mindre. Mange av oss som har fått barn med store hjelpebehov har erfart at den eneste måten å få støtte og bistand på, er å skrive søknader i det uendelige.

Alt må dokumenteres, og det må alltid være barnets behov som står i fokus. Problemet er at de som står med alt ansvaret, omsorgspersonene, blir redusert til et bindeledd mellom barnet og et massivt hjelpesystem.

Jeg har, etter elleve år som alenemamma for et barn med alvorlig sykdom, til gode å oppleve at jeg blir sett av det store hjelpesystemet. Jeg stiller meg undrende til at det ikke eksisterer mer fokus på forebyggende arbeid for familiene som skal stå i dette over tid. Hvor er tilbud om psykologoppfølging? Lettere tilgang til- og riktig informasjon om rettigheter?

Opptatt av debatt? Les også: Jeg er naturfaglærer og vet hva elevene bryr seg om. Og så er det dette de skal ta bort fra naturfaget?


Umulig å navigere

De sier det er ditt ansvar å sette deg inn i din egen sak, men det hjelper lite når det er hvor du bor og hvem du møter som avgjør om du får innvilget støttetiltakene. Jeg har opplevd å få beskjed om at det ikke var noen vits å søke om omsorgslønn, for så å flytte til en ny bydel og få motsatt beskjed. Jeg har opplevd å få beskjed om at hvis jeg får brukerstyrt personlig assistanse i hjemmet, så mister jeg avlastningsvedtaket, for å så komme til en ny saksbehandler og få beskjed om at dette ikke stemmer i det hele tatt.

Det er nesten klin umulig om du ikke er utdannet sosionom å navigere deg i hjelpesystemet.

Jeg har opplevd å være på kurs i regi av Bufetat, som i utgangspunktet skulle være et tiltak for foreldre, men som var en PowerPoint-presentasjon om hvordan vi som foreldre kunne bli «lettere» å ha med å gjøre i møte med systemet.

Hør Memet (18), Dilek (16) og Meva (16) i denne podkasten: Hva er norsk? Hva vil det si å være norsk?


Takk til dem som så meg

Jeg har tross alt klart meg bra, og vi som familie står sterkt, men det er ikke takket være hjelpesystemet. De jeg kan takke er enkeltmennesker som har sett meg, sett oss og gjort mer enn det jobben krever av dem. Jeg har møtt fantastiske mennesker i familievernkontor, Barne- og familietjeneste og skolevesen, som har valgt å være mer mennesker enn byråkrater.

De har forstått at vi må ivareta omsorgspersonen som menneske også, ikke bare som representant for barnet, noe jeg aldri kan takke dem nok for. For hvis vi som foreldre blir totalt utbrente og usynlige, så er vi til lite nytte for våre barn og oss selv. Det er foreldre som blir sortert ut i dagens samfunn, ikke ufødte barn. Av alle de gode sakene KrF kunne valgt som fanesak, så er fjerning av paragraf 2c lavmål. Valget må få være opp til enkeltmennesket i dets livssituasjon.

Det beste regjeringen, og vårt samfunn for øvrig, kan gjøre for de fantastiske barna som blir født med alvorlig sykdom eller store hjelpebehov, er å se og ivareta deres omsorgspersoner bedre, slik at livssituasjonen blir levelig over tid. Vi må få rom til å leve med barna våre den tiden vi har dem.


Hør våre kommentatorer snakke om: KrF, regjeringen, abortsaken, kronisk norsk og Queen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


På forsiden nå