Debatt

Hvem er nærmest det virkelige liv i skolen?

Jeg har gjennom mange år jobbet i skoleverket her i Trondheim, og har erfart ulike endringer og satsinger.

En lærer på 16 barn, og en av dem krever svært mye oppfølging av læreren på grunn av lærevansker, atferd eller angst, ja så sitter det mange andre og venter.   Foto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Takk til Marit Uthus. Jeg ble utrolig provosert da jeg leste Nereid sitt innlegg 11. april. En lett arrogant tone og insinuasjon om Marit Uthus sine intensjoner for det hun skrev i et tidligere innlegg.

Og så var det ikke svar på poenget hennes heller - forslaget om budsjettkutt til skolen. Jeg har gjennom mange år jobbet i skoleverket her i Trondheim, og har erfart ulike endringer og satsinger.

Stadig er det barn med spesielle behov som blir den tapende part. Da BFT (Barne- og familietjenesten) ble innført, var vi noen i ei referansegruppe som sa i fra om at det gode fra «Saupstadmodellen» måtte opprettholdes.

LES OGSÅ: ADHD - et minefelt

Det skjedde ikke. I de siste årene har det vært store avstander mellom de ulike hjelpeinstansene - barnevern - PPT - skole/barnehage. Det ble slett ikke ei dør, men opplevdes heller som stengte dører. Det var da det ikke ble tverrfaglighet lenger. Vi ønsker tverrfagligheten tilbake, der flere fag kan dele på ansvaret samtidig som stabilitet og kontinuitet blir ivaretatt.

Skolen skal ha tilpasset opplæring til alle. Den vanlige kontaktlærer har ikke nødvendigvis faglig tyngde når det gjelder barn med særskilte behov. Mange gjør likevel en fantastisk innsats for disse barna. Mange blir også svært fortvilet over at de ikke strekker til og føler at de ikke får hjelp. Hva med alle de andre i klassen som skulle ha tilpasset opplæring når så mye av tida går til en enkelt?

Og det er her skoen trykker. Om det så er en lærer på 16 barn, og en av dem krever svært mye oppfølging av læreren på grunn av lærevansker, atferd eller angst, ja så sitter det mange andre og venter. Det hadde vært fint hvis det var så mange kompetente folk i skolen til enhver tid at bare de som hadde store, sammensatte behov måtte ha særlige opplegg - slik at de med angst kunne hjelpes inn i klasserommet uten at alle de andre må sitte alene i klasserommet og vente. Slik at hun som strever med konsentrasjon kan bli støttet gjennom hele arbeidsøkta slik at verdifull opplæring ikke går henne hus forbi. Eller at han som er aggressiv ikke blir «hengt ut for alle» fordi lærer må overlate de andre for seg selv eller sende den «sinte» ut i gangene for å få gjennomført timen.

Les også: Rådmannen vil utsette lærernormen i Trondheim

Alle disse er ofte representert i ei gruppe på 16 barn, gjerne i tillegg til et barn med store og sammensatte utfordringer. Hva er det som skjer nå? Jo, det er flere voksne i klasserommet. Noen av dem er lærlinger, assistenter og lærere med lite erfaring og kompetanse når det gjelder særlige behov.

Alle gjør så godt de kan, men alt for mange opplever at de kommer til kort. Fravær på grunn av sykdom eller videreutdanning er ei stor utfordring. Noen ganger blir det vikar. Er vi heldige får vi den samme vikaren flere ganger.

De engstelige og de som sliter med atferd er de som reagerer mest på at det stadig er nye voksne i klasserommet, som stiller krav og kanskje ikke har forståelse for den enkelte (av forståelige grunner).

Stabilitet er en viktig faktor for trygghet og kontinuitet i opplæringa.

Lærere har også behov for stabilitet og trygghet for å kunne yte sitt beste. Den stolleken som utøves blant byens rektorer, frivillig eller ikke, er ikke med på å styrke skolen. (Rektorer bytter/byttes på fra skole til skole). I slike overganger blir det heller ikke gjort noe fra Nereids kontor for å sikre personalet/ skolens videre virke etter min erfaring. Hvem snakker de med? Jo, rektoren kanskje. Men hva med resten av skolens ledelse, klubben eller alle de andre?

Les mer: Lærernormen kan gi 70 nye årsverk

Ikke engang når skoler skal slås sammen, to kulturer skal forenes, og den ene skolens ledelse blir redusert av kommunen, er det noen tanke om å høre på de ansatte. Store skoler er heller ingen positiv faktor nå det gjelder barn med angst, atferd osv.

Nei, Marit Uthus er nok den som kjenner praksisfeltet. Takk for at du snakker barnas sak!


På forsiden nå