Ordet fritt:

Jeg føler meg så veldig ubetydelig, håpløs og alene i møte med fagfolka

Det må skje en drastisk endring i det psykiske helsesystemet, skriver mann (21), som selv har erfaringer han vil dele.

Saken om Emma har engasjert mange av Adresseavisens lesere.  Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Jeg ønsker å starte en diskusjon, hvor alle parter deltar. Jeg vil at fagfolk skal slenge seg på, sammen med de folkene dette systemet er for, og alle andre som kan ha en mening om dette. Det må skje en drastisk endring i systemet. Helsesystemet, mer konkret det psykiske helsesystemet, må bedres. Jeg har ingen løsning på noe som helst, jeg inviterer derfor så mange som mulig å henge seg på og diskutere, klage og løse. Jeg starter med mitt perspektiv og tanker, så tar vi det derfra.

LES OGSÅ: Hvem kan redde Emma?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg er så veldig frustrert. Jeg sliter. Jeg er på et punkt hvor jeg ikke lenger vet hva jeg sliter med. Jeg føler meg helt håpløs, i en håpløs situasjon, uten noe håp for noen form for bedring. Jeg oppsøkte alle plasser man kan oppsøke, tror jeg. Jeg har snakket med helsestasjon for ungdom, fastlege, legevakt, ulike behandlere på DPS, mental helse telefonen, kirkens sos, lærere, helsesøster, og flere jeg ikke husker navnet på. Jeg har vært innlagt på DPS, og akkuttavdeling et par ganger dette halvåret. Jeg har vært totalt ærlig, og uttrykt at jeg trenger mer hjelp enn det jeg får. Jeg har fortalt om mine tanker om håpløshet, meningsløshet og desperasjon, og om mine planer for å avslutte livet. Jeg har fortalt at jeg stadig prøver å ta livet mitt, og kommer til å fortsette å forsøke. Jeg erfarte at det ikke er noe poeng i å si noe om dette lenger, så jeg sluttet å prate om det. Nå kommer mer konkrete klager på konkrete ting i systemet.

LES OGSÅ: NTNU-professor: - I Norge er det en menneskerett å gå til grunne

Først vil jeg kommentere hvor ekstremt rotete og komplisert dette er. Det er så mange forskjellige nummer man skal igjennom, og så mange folk man må snakke med, man må gjenta seg om og om igjen, bruke mye tid på å vente, bli sendt frem og tilbake, før man til slutt kanskje kommer inn. Et eksempel på dette var da jeg ble utskrevet før jeg følte jeg var klar, vurderte å ta livet mitt, gikk til legevakten, ble sendt til fastlege, som ringte og snakket med mange folk, ikke kunne gjøre noe, sendte meg hjem, skolen dagen etter sendte bekymringsmelding til foreldrene mine, de tok meg med til legevakten, ventet flere timer den kvelden, ingen tok kontakt, vi ringte og maste, jeg ble tatt inn til en samtale på akutten, de ville sende meg hjem, moren min måtte nesten nekte å ta meg med hjem, jeg fikk bli over natten. Rotete setning? Vel, rotete system.

Deretter vil jeg kommentere hvordan man blir møtt. Det er alltid veldig tydelig at de vil ha meg ut når jeg er på akutten. Jeg får altså ikke den avkoblingen og får fokusert på det jeg trenger, da jeg må kjenne på at jeg fremdeles må jobbe mot et system. Og det at alle ser ut som et spørsmålstegn når jeg forteller at jeg ikke klarer mer, og trenger noe, er tungt. Det er liksom ingen som har en løsning på noe. Men alle er veldig opptatt av å høre meg si at jeg klarer meg til min neste avtale. Jeg vet ikke hensikten bak dette, men jeg føler veldig på ansvarsfraskrivelse. Og hvis jeg svarer nei på det spørsmålet, blir alle veldig stille, stiller noen spørsmål til, før de igjen spør om jeg vil møte opp på neste avtale, og jeg bare må svare ja på det.

LES MER: - Dette er et ekstremtilfelle

Jeg føler meg så veldig ubetydelig, håpløs og alene i møte med fagfolka. De har sin mening, om at den langsiktige planen funker, og det er poliklinisk behandling som er den beste. Mens jeg sitter og kjenner på helt andre behov. Jeg føler meg så veldig dum og teit, og skammer meg for å ikke være fornøyd med det jeg får. Det føles så kjipt å føle at mine behov ikke blir møtt.

Okay. Nå har jeg fått ut litt frustrasjon her. Det er mye jeg selv ikke kan eller vet om. Jeg har ingen løsning på noe. Jeg bare kjenner at noe mer trengs. Om det er en annen type behandling, en annen type kommunikasjon fra behandlere, om det er en kombinasjon, eller om det er noe helt annet, vet jeg ikke. Derfor ønsker jeg at alle som har noe å si om dette, blir med. Alle synspunkt er viktige. Dette er bare mitt synspunkt, det finnes nok mange andre som er veldig fornøyd med alt, og andre som er totalt misfornøyd. Rop ut.

Om systemet i utgangspunktet er godt nok, er det vel og bra. Men det er vel ingen “pasienter” som skal sitte med denne følelsen?

Adresseavisen kjenner debattskribentens identitet.

Her får du hjelp:

Ved akutt selvmordsfare, ring 113. Snakk med noen du stoler på og fortell om tankene dine. Ring en hjelpetelefon:

  • Kors på halsen er en anonym hjelpetjeneste for de under 19 år drevet av Røde Kors. Telefon: 800 333 21 er bemannet mandag til fredag 14-22. Du kan også chatte anonymt, sende mail eller diskutere med andre. Chatten er åpen klokka 14-22.
  • Kirkens SOS er en døgnåpen krisetjeneste på telefon og internett. Alle tjenestene er anonyme. Telefon: 22 40 00 40 og SOS chat.
  • Mental Helse har en døgnåpen krisetelefon og anonym nettjeneste. Telefon: 116 123 og sidetmedord.no.

Hør våre kommentatorer snakke om vindmøllekrangel, fødetilbudkrangel, påske, påskekrim og Game of Thrones

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre


På forsiden nå