Debatt:

Lytt til marginaliserte mennesker og rett kritisk søkelys på egne posisjoner

Faksimile Adresseavisen 24. juli 2019. 

Saken oppdateres.

I Adressa 24. juli har Arild Pedersen, leder av Verdal Ap og 2. kandidat på nominasjonskomiteens liste til Nidaros bispedømmeråd, et innlegg med overskriften «Stiklestad 2030: Er kirken villig til å bidra nok?» I innlegget understreker han viktigheten av kirkens aktive deltakelse både under tusenårsjubileet og i forberedelsene av det.

Les mer: Stiklestad 2030: Er Kirken villig til å bidra nok?

Han etterlyser konkret synliggjøring av kirkens egne ambisjoner. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i dette. Det Pedersen derimot ikke sier noe om, er hvilke ambisjoner kirken skal ha, utover det at Stiklestad skal få «sin rettmessige plass» i nasjonaljubileet. Hva skal kirken være under jubileet og i forberedelsene fram mot det? Hva er det å være kirke i 2020–2030? Det er ikke selvsagt.

Jon Henrik Gulbrandsen, prost i Stjørdal 

I innleggets ingress utfordres stiftsdirektøren og biskopen til «å sikre Stiklestads posisjon fram mot jubileet i 2030». Etter min mening må dette handle om noe helt annet enn å sikre posisjoner. Jeg innrømmer at jeg har et ambivalent forhold til Olav Haraldsson. Men skal vi ta helgenen St. Olav på alvor, må det handle om å gi fra seg.

Les mer: Nasjonaljubileet og kirkas bidrag

Det må handle om han som mistet alle posisjoner – og sitt liv – og nettopp gjennom dette, fikk den helgenrolle han har hatt i tusen år. Jesus sa en gang: «Sannelig, sannelig jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh. 12,24).

På sjokkerende vis beskriver Det nye testamentet kirkens liv som et tapsprosjekt. Mens den vanligste bevegelsen i samfunnet er samlebevegelsen, lærer Jesus disiplene å gi fra seg. Gjennom dette vinnes livet. Dette grunnleggende synet på kristent liv finner vi avspeilet i mange av salmene vi bruker: «Vi skal seire ved å tape, vi skal dø og du skal skape i vårt liv ditt eget bilde» (NoS 650).

Les mer: Hvem er Olav – og hvem er vi?

Det kirken derfor må utforske og øve seg på fram mot og under jubileet er å dø, eller for å si det litt mer forsiktig, å gi fra seg. Det er å forvalte Olavs-arven på rett vis. Hva betyr dette i praksis? Det vet jeg ikke helt. Det er derfor vi må bruke denne anledning til å utforske og øve, og det gjør jeg gjerne sammen med Arild Pedersen.

Les mer: Olavs prosjekt var ikke del av en ond plan

La meg likevel komme med noen få antydninger. Dette mener jeg kan være deler av «kirkens egne ambisjoner om bidrag i det strategiske utviklings- og posisjoneringsarbeidet som nå foregår knyttet til Stiklestad»: Lytte til marginaliserte mennesker. Rette kritisk søkelys på egne posisjoner. Ta et oppgjør med et økonomisk system som krever at vi stadig forbruker mer.

På forsiden nå