Kronikk:

Sommerens forlis

Nå er den tid kommet som er en av de viktigste grunnene til at man bor her: Sommerkveldene.

Kommunen har allerede en mann til å forklare at huset Spektrum aldeles ikke er stort. Det ser bare stort ut. Egentlig er det ganske lite, skriver Bleken i denne kronikken.   Foto: Espen Bakken

Saken oppdateres.

Disse kvelder når solens stråler galler helt horisontalt inn i byen så hver husvegg vendt mot nord flammer opp før den går ned på andre siden av fjorden. Jeg har bodd her i 90 år og kjenner denne byens meteorologiske ustabilitet godt, godt nok i min egen rastløshet. Og nettopp disse sommerkvelder gir meg byen tilbake, gang på gang - år etter år, og hengir seg til den lengsel mot nord som alltid merkes her. Denne stille, intense lengsel som er uendelig poetisk og et funn for en maler.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Håkon Bleken  Foto: Håvard Jensen

Jeg vil ikke si jeg elsker byen - det er for sterkt, og det blir mer og mer forsterket når byen blir mer og mer forrådt av sine politikere. De som ødelegger den konsekvent , metodisk og stupid. Men i slike stunder, som ikke engang en politiker kan ødelegge, foregår en bevegelse i mitt sinn, ihvertfall grensende til kjærlighet. Nettopp da, der og nå, bekrefter byen sin eksistens som en vakker by. ikke minst fordi gartnerne her i byen gjør en kjempejobb: Vakre blomster over alt. Ja, alle kan se det, og det er all grunn til å takke gartnerskapet, eller hva det heter, varmt for dette.

LES OGSÅ: Når mektige menn og kvinner utsettes for kunst

Men dessverre, det er langt igjen ennå, langt igjen til en by full av kulturtilbud. Ja, jeg vet at vi har Olavsfest, men det er for periodisk og absolutt ikke nok. Enda mer merkbart er det når byen er på sitt skjønneste, for hvor kan man gå og hva kan man se? Man kan jo ikke se på egne ting hele tiden. Men det er galt: Vi har Hannah Ryggen, som jeg hadde gleden av å forevise og demonstrere her forleden da en redaktør i landets beste avis (ja, nå kan dere gjette hvilken) besøkte meg fra Oslo. Og igjen se stor kunst i virksomhet hadde jeg nær sagt - i poetisk og politisk forstand til og med - en kunstner som gjør alt med kunstneriske virkemidler, så det blir en opplevelse og ikke en påstand.

LES OGSÅ: Stappfullt på åpningen av Bleken-utstilling

Men forresten, ikke bare der, men også på kunstmuseet, nemlig den avdeling utvalgt av meg fra den faste samling. Raust nok av museets diplomatiske direktør, som ellers holder samlingen innelåst i kjelleren - det minner nesten om kveg som aldri kommer ut i frisk luft. så der kan man da ihvertfall se noe i disse salige sommerdager full av sødme, like før forliset. Og apropos forlis: I en av mine veklager over alderdommens uunngåelighet minnes jeg en dansk dikter med sin karakteristikk: «Alderdommen er et langt forlis.» Stort bedre kan det ikke sies, og stort verre kan det ikke bli, der den eneste spore av håp ligger i Dylan Thomas' ord «And death shall have no dominion». I denne sommer der min hjertes utkårede flokkes om meg og bekrefter dikterens ord.

LES OGSÅ: Britannia åpner utstilling med Bleken over tre etasjer

I «Kongens fald» skildrer den danske dikteren Johannes V. Jensen en dødsscene som utrolig nok er inspirert av et tannlegebesøk. Dette rant meg i hu da jeg selv nettopp skulle til tannlegen, for dikterens ord i boken er ord for ord de samme som i hans dagbok etter tannlegebesøket. To timer, trekning av to tenner og innsetting av to implantanter, to timer i blod og slam osv. osv. Intet under at jeg grudde meg til bedøvelsen gikk ut. Og så - under over alle under - ikke en smerte, ikke en ubehagelighet engang. Og tannlegen (nå kan dere enda en gang gjette hvem), skrev seg dermed inn i sommerens oppstandelsesbølge - «And death shall have no dominion».

LES OGSÅ: - Skammelig at ikke hele utstillingen vises, men det blir fint

Men så er det slutt. Nå kommer døden igjen, ikke som direkte død, men som destruksjon. Jeg leste nemlig Daniel Johansens klare analyse av arkitekturen i Trondhjem, og tenkte: «Jeg må dra dit, jeg må jo se dette.» Og som den første prøve: Falkenberg Gård, den gamle lystgård. Og maken til syn. Fredrik von der Lippe sier at hvis det og det skjer, vil gården bli liggende i dødens dal. Men herregud, den ligger jo allerede i dødens dal, klemt inne mellom svære høyblokker på alle sider og med en praktfull allé som fører til intet, tomhet, destruksjon. Aldri hadde jeg trodd at det var så forferdelig. Og det forteller bare hvor forferdelige politikere vi har i denne byen.

Og akkurat det samme da jeg tok avisredaktøren opp og viste ham Spektrum. Hans reaksjon var følgende: «Men bevare meg vel, det er jo kjempestort, digert, forferdelig.» Jeg forsøkte da å forklare ham at kommunen allerede har en mann, spesielt for å forklare at huset Spektrum aldeles ikke er stort. Det ser bare stort ut. Egentlig er det ganske lite. Han så ikke overbevist ut.

Og med dette ønsker jeg Rita et godt valg og lykke til videre, det er ennå store deler av byen igjen å ødelegge.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå