Debatt:

Jeg har vært aktivitør for bestefar i ett år - man trenger ikke en bachelor for å være til stede

Etter fem år som ufaglært assistent i hjemmetjenesten og aktivitør til min egen bestefar i ett år, vet jeg at en bachelor ikke er nødvendig for å være til stede, skriver Synne Melkvik i dette innlegget.  Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Hva er en verdig eldreomsorg? Som barnebarn av en sykehjemspasient stiller jeg meg dette spørsmålet etter hvert eneste besøk.

Bestefar var politisk aktiv i mange år, han brydde seg aller mest om barn og eldreomsorg. Han gjorde seg opp mange tanker rundt det å bli gammel, hvordan livet da ville bli. Det bestefar fryktet mest har skjedd. Demensen tar en større og større del av livet hans, og han har måttet flytte bort fra alt som var kjent, nært og kjært.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Bestefar har nå bodd på et helse- og velferdssenter i drøye sju måneder. Dette er ikke lenge i et langt liv, men når man blir vitne til hvor stakkarslig livet blir, er dette nesten i lengste laget. Hvor er ei hånd og holde i? Hvem har tid til å sette seg ned, se personen bak sykdommen og bare være til stede?

LES OGSÅ: Råd til velgere og valgte: Ta ballen, ikke personen

Pleierne er få. De er opptatte med matlaging, forflytning og medisiner. De må etter beste evne prioritere mellom mange og krevende pasienter. Politikerne snakker (særlig rundt valg) om at nye årsverk må til, og at de kontinuerlig jobber med saken. Men ei hånd og holde i, hva koster det? Etter fem år som ufaglært assistent i hjemmetjenesten og aktivitør til min egen bestefar i ett år, vet jeg at en bachelor ikke er nødvendig for å være til stede. Være den som setter seg ned og gir av sin tid.

LES OGSÅ: Har vi det for godt?

Jeg tror at mange uføre og/eller personer som får arbeidsavklaringspenger fortsatt har mye å gi. Hva med å innføre tre timer tilstedeværelse i uka på et sykehjem for å få utbetalt penger? De eldre trenger kun ei hånd og holde i. Noen som kan lytte til at de til stadighet gjentar seg selv. Dette krever ikke mye, men betyr enormt. Smør lunsj. Server kaffe. Bistå med ryddig etter måltid. Se nyheter. Bare å være der.

La pleierne få være pleiere, og gjør livet til de eldre mer verdig. For verdighet er ikke å sovne sittende på en stol ved kjøkkenbordet fordi ingen har tid. Verdighet er ikke å ikke rekke seg på do fordi ingen er til stede for å vise vei. Grått hår, rynker og en sliten hjerne eller kropp fortjener bedre. Jeg mener at det er mange i det norske samfunnet som kunne bidratt om vi hadde stilt noen få krav. Det er tross alt de som sovner sittende ved kjøkkenbordet, og de som ikke rekker seg på do som har gått veien før oss. Plutselig sitter man der selv. I stolen. Sovende. Forhåpentligvis med ei hånd å holde i.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå