Kronikk:

Det er ikke tid til å vente på ny teknologi – vi må bruke det vi allerede vet fungerer

Forslag om nye konsepter for fornybar energi – slik som de såkalte «soløyene» – kan være nyttig. Dette må likevel ikke hindre umiddelbare, effektive tiltak som på stor skala kan redusere CO2-utslipp.

Norges daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) da han signerte Paris-avtalen. Det eneste vi mangler for å nå 1,5-gradersmålet er lederskap som kan sørge for at de nødvendige tiltak iverksettes snarest med den teknologien vi har, skriver kronikkforfatterne.  Foto: Ellingvåg, Ørjan

Saken oppdateres.

For å nå 1,5-gradersmålet i Parisavtalen kan det ikke slippes ut mer enn 420 gigatonn CO2 etter 2018, eventuelt 1 170 gigatonn for å nå 2-gradersmålet. Til sammenlikning representerer reservene av kull, olje og gass 4 400 gigatonn CO2, hvorav 1 300 gigatonn fra bare olje og gass.

Det må derfor gjøres store investeringer de nærmeste årene for å redusere de globale CO2-utslippene. I tillegg til at to tredjedeler av verdens elproduksjon er basert på fossile brensel, er det også utslipp fra sement-, stål- og annen metallproduksjon, samt avfallsforbrenning. Den eneste teknologien vi har til rådighet, som både har stor nok kapasitet og som er moden for umiddelbar start, er CO2-fangst fra punktutslipp kombinert med lagring i geologiske formasjoner. Denne teknologien har viktige kvaliteter fordi den også kan brukes for å gi negative utslipp fra biomasse-fyrte kraftverk, dersom dette skulle bli nødvendig. Den kan brukes for regulerbar kraft som er viktig i et kraftmarked med stadig mer fornybar periodisk energi.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Torleif Holt 

Erik Lindeberg 

I Adressa 7. august diskuteres et forslag om å produsere metanol ved hjelp av offshore flytende solcelleanlegg. Det er beklagelig at forslagstillerne hevder at CO2-fangst og lagring i praksis ikke er mulig. Lagring av CO2 i undergrunnen er nesten den samme teknologien som har vært benyttet siden tidlig på 1970-tallet hvor CO2-injeksjon ble brukt for å forbedre oljeutvinningen. I 2014 pågikk det 136 slike prosjekt i USA med en kapasitet på 70 millioner tonn/år hvorav 14 millioner kom fra industrielle kilder. Denne mengden er økende. Der er det bygget ut infrastruktur med transportrørledninger der den lengste rørledningen er på 808 kilometer med 0,75 meter diameter.

I tillegg lagres CO2 i såkalte saltvannsakviferer. I Norge har dette foregått i 23 år og årlig lagres ca. 1,7 millioner tonn på Sleipner og Snøhvit.

LES OGSÅ: Flytende «soløyer» kan skaffe energi for å lage drivstoff av CO2

Teknologi for fangst av CO2 har vært benyttet i mer enn 50 år ved rensing av naturgass, produksjon av kunstgjødsel, etanolframstilling og kraftproduksjon.

Det finnes flere store studier av total lagringskapasitet for CO2 i geologiske formasjoner. Hovedkonklusjonen er at lagringskapasiteten overgår ethvert framtidig behov, også inkludert framtidige negative utslipp (CO2 trekkes ut av atmosfæren) som kan bli nødvendige.

LES OGSÅ: Fullstendig feil om elbil

Vi har estimert at kostnadene for storskala fangst, transport og lagring av CO2 vi bli i størrelsesorden 830 kroner per tonn. Kostnaden vil avhenge av land, kilde, transportlengde og type deponi. Kostnadene for det norske lagringsprosjektet som er under planlegging, vil bli mye høyere enn dette.

Utslipp av CO2 må reduseres gjennom flere ulike tiltak. Dette kan blant annet inkludere bedret energiutnyttelse og økt andel av fornybar energi, men man kommer ikke utenom CO2 fangst og lagring.

LES OGSÅ: Stopp elbil-galskapen - og hvorfor er Oslo bedre enn Trondheim?

Globalt finnes det 5 200 kilder med utslipp på over én million tonn per år tilsvarende 85 prosent av de industrielle CO2-utslippene på 14, 4 gigatonn per år. Alle disse er kandidater for rensing. Dersom vi tenker oss at det bygges renseanlegg for de meste egnede kildene, på til sammen 6 gigatonn per år i løpet av ti år, vil de årlige kostandene bli 5 000 milliarder kroner. Det er «bare» 3,5 norske statsbudsjett eller 31 prosent av verdens samlede militærutgifter i 2018. Fordelt på alle verdens innbyggere blir dette 650 kroner i året. I land med store utslipp per innbygger (som Norge og USA) blir kostanden større, mens i land med lave utslipp (som India, Indonesia og Filipinene) blir kostanden mye lavere.

LES OGSÅ: Cruisebåter forurenser like mye som én million dieselbiler i Trøndelag

Kostnadene for ulike tiltak for å redusere utslippene av CO2 vil variere sterkt. Noen tiltak vil være direkte lønnsomme, mens andre vil bli svært kostbare. Hvis vi legger 830 kroner per tonn til grunn som gjennomsnitt, vil kostnaden for å helt eliminere CO2-utslippene bli 31 100 milliarder kroner per år. Dette er et stort tall, men vil utgjøre 4,1 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt (GDP) i 2018. Dette kan sammenlignes med militærutgiftene under andre verdenskrig som utgjorde mer enn 20 prosent av GDP.

Det eneste vi mangler for å nå 1,5-gradersmålet i Parisavtalen er lederskap som kan sørge for at de nødvendige tiltak iverksettes snarest med den teknologien vi har. Det er ikke tid til å vente på forskning og ny teknologi. Eksisterende teknologi vil forbedres når man tar den i bruk i stor skala og ny teknologi vil eventuelt overta senere når den er utviklet.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå