Debatt:

Idéhistoriker svarer NTNU-professor: Meningsytringer er allerede kriminalisert i Norge

Faktum er at «meningsytringer» - rene meningsytringer som ikke kan være objektivt skadelige i rimelig forstand - har vært kriminalisert i Norge i nærmere seksti år, skriver idéhistoriker Carl Müller Frøland.  Foto: Terje Pedersen/Scanpix

Saken oppdateres.

Adresseavisen bringer 1. oktober et tankevekkende innlegg av George Chabert om presset mot ytringsfriheten i Frankrike og Norge. Jeg slutter meg til de fleste av hans vurderinger, men på ett punkt er analysen forunderlig mangelfull. Chabert synes nemlig ikke å være klar over straffelovens paragraf 185 og hvordan den i dag virker.

Carl Müller Frøland 

Chabert er bekymret over regjeringens bebudede handlingsplan mot «muslimhat». Det er foreløpig uklart hvordan denne vil se ut, men også jeg frykter at handlingsplanen vil kunne virke ytringsbegrensende. Men med tanke på tiden før handlingsplanen ble bebudet skriver Chabert: «Tendensen med å kriminalisere meningsytringer var ennå ikke kommet til Norge». Faktum er at «meningsytringer» - rene meningsytringer som ikke kan være objektivt skadelige i rimelig forstand - har vært kriminalisert i Norge i nærmere seksti år.

LES HELE KRONIKKEN TIL CHABERT: Derfor er handlingsplan mot muslimhat en dårlig idé

I 1961 vedtok Stortinget straffeloven paragraf 135 annet ledd som gjaldt «den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringeakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den». Med ratifiseringen av FNs rasediskrimineringskonvensjon i 1970 ble nevnte paragraf bygget ut og fikk navnet 135a. Etter å ha vært halvsovende i omtrent 40 år ble paragraf 135a tatt hyppigere i bruk, og de siste årene er det falt en lang rekke dommer etter denne paragrafen som nå heter paragraf 185.

Chabert viser til en ny fransk lov mot «hatefulle ytringer», som rammer flere «fobier» - blant annet det som i norsk offentlighet gjerne betegnes som «islamofobi». Denne betegnelsen brukes dels om «islamhat», altså hat rettet mot en religion, og dels om «muslimhat», det vil si rettet mot religionens tilhengere. «Islamofobi» er en ren begrepskonstruksjon. I praksis er det vanskelig, nærmest umulig, å skille mellom disse to betydningene, altså mellom hat mot religionen islam og mot muslimer som fysisk gruppe.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

LES OGSÅ: Frykt, fiendebilder og fredagsbønn

Paragraf 185 beskytter flere utvalgte minoritetsgrupper, basert på blant annet «religion eller livssyn». Når domstolene anvender denne bestemmelsen for å slå ned på «hat», «forhånelse» eller «ringeakt» (vage begreper paragrafen lister opp) rettet mot muslimer som religiøs gruppe, kan det medføre at kritikk av islam også rammes. Jeg kan nevne et par eksempler på slik rettspraksis. Én mann ble dømt (riktignok bare i tingretten) for ytringen «fordømrade svineri denne satans islam kulten». En annen mann ble dømt for blant annet å ha ytret dette: «Hun er og blir muslimsk. Vil hun rette våpen mot sine muslimske brødre eller skyte på oss om vi kommer i konflikt med folket hennes.» Paragraf 185 kan således fungere som en de facto blasfemibestemmelse, slik de to eksemplene på islamkritiske ytringer illustrerer.

LES LEDEREN: Uanstendig utspill fra finansministeren

Chabert spør: «Gjelder ikke intensjonen i den amerikanske første amendment om ytringsfrihet fra 1791 i dagens EUs Europa?» Svaret er åpenbart nei. Mens First Amendment gir et solid vern til rene meningsytringer, har EU-lovgivningen på dette feltet en repressiv karakter. Dette vises klart av EUs «Rammebestemmelse om bekjempelse av bestemte former og uttrykk for rasisme og xenofobi ved hjelp av straffeloven» fra 2008, som pålegger medlemslandene å kriminalisere en rekke former typer «hatefulle ytringer».

LES OGSÅ: Vi trenger en plan mot islamofobi og annet hat

Chabert ser foruroligende tendenser til statlig kontroll av sannheten, og frykter at vestlige demokratier i sin meningsundertrykkelse vil «bli langt mer effektive enn det gamle sovjetiske diktaturet». Interessant nok er det nettopp Sovjet-diktaturet vår paragraf 185 henter sitt idéinnhold fra - nærmere bestemt paragraf 123 i «Stalin-grunnloven» av 1936.

Paragraf 185 anvendes stadig hyppigere og rammer allerede rene meningsytringer. Dette er et forstemmende eksempel på den statlige sannhetskontrollen både Chabert og jeg er motstandere av.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Våre debattfelt er åpne 07-00 hver dag. Les debattreglene her.

På forsiden nå