Debatt:

Den norske kulturarven forfaller

Vi ser et gjentakende problem i det norske samfunn: Museer forfaller. De mangler midler til å vedlikeholde disse uerstattelige gjenstandene, skriver Martine Kaspersen. 

Saken oppdateres.

Vi er veldig stolt av vår kulturarv. De aller fleste av oss, iallfall. Den taktiske byggingen av nasjonalstaten Norge, begynte så tidlig som på 1800-tallet. Ideen var at nordmenn skulle føle en felles nasjonalfølelse, identitet og historiebevissthet. Dette var for å styrke Norge som land og som nasjon. Som et resultat av dette, begynte innsamlingen av arkeologiske artefakter, samt museumsinstitusjoner ble dannet. Det som vi trøndere kanskje kjenner best til, er Det Kongelige Vitenskapers Selskap. Gjenstander, beinrester og annet arkeologisk materiale ble utstilt på disse museene, og for første gang fikk almenheten tilgang til utstillingene. Slike utstillinger var tidligere kun for sosietetens øyne. I de neste 200 år som kommer vil mye skje innenfor den kulturhistoriske faktoren.

LES OGSÅ: Kulturbudsjettet godt over snittet

I dag sitter vi igjen med enormt arkeologisk materiale som er utstilt på museum, som alle har tilgang til. Vi har nyere teknologi, enn for 200 år siden, noe som medfører at vi nå kan blant annet tidfeste mye av gjenstandsmaterialet på museene. Vi har derfor en mye bredere kunnskap om det arkeologiske kildematerialet, samt en generelt bredere kunnskap om forhistorien. Vår kulturarv er vår egen, den er særegen og spesiell. Slik som alle andre kulturarver i verden. Mennesket har utviklet seg, endret seg og forbedret seg. Vår kunnskap om våre forfedre gir oss et unikt innblikk i en hverdag som ikke lengre eksisterer. Arkeologisk kildemateriale er derfor uvurderlig og uerstattelig. Ikke minst eksepsjonelt verdifullt.

Likevel, så ser vi et gjentakende problem i det norske samfunn. Museer forfaller. De mangler midler til å vedlikeholde disse uerstattelige gjenstandene. De mangler midler til å vedlikeholde museumsbygget. De mangler midler til å skape optimale bevaringsforhold til gjenstandene. Det samme kan sies om arkeologiske utgravninger. De blir ofte sett på som brysomme, langdrygende og unødvendige. De setter en stor stopper på effektivisert utbygging. De blir derfor ofte nedprioritert og arkeologer blir tvunget til å haste seg gjennom utgravningen, grunnet altfor korte tidsfrister.

Les også «Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen»

Men for å sette det i perspektiv; hva hadde vi vært uten historie? Hvordan kunne vi relatert oss til hverandre om vi ikke hadde en felles kulturarv? Uten vår kunnskap om for eksempel jernalderens vikingtid, så har vi hverken hatt kunnskap om vår fortid, mindre TV-serier å se på, mindre kunnskap om oss selv. For hvem er vi uten historien? Vi er små, ubetydelige mennesker uten betydning i en verden som er mange milliarder år. For å sette det på spissen. Når vi kan se oss selv i et historisk perspektiv, som for eksempel som stolte etterkommere av vikinger, samer, keltere, ottomaner, hettitter og skotter? Dette er en kort liste av utrolig mange flere folkeslag og folkegrupper som har eksistert i de mange tusen årene vår art har levd på denne kloden. Hvem er vi uten vår tilknytning til historien?

LES OGSÅ: Stopp fjerningen av eldre gravminner

Poenget mitt er: At det er uvurderlige gjenstander som forvitrer og forsvinner på grunnlag av mangel på økonomiske midler og trange tidsfrister. Er det verdt å la historien gå tapt på grunnlag av penger og tid? Mitt svar er et klart nei. Vi skal ikke la historien gå tapt på grunn av mangel på penger. Vi er sterkt opptatt av vår kulturarv! Staten har nødt til å begynne å forstå hvor uvurderlig vår forhistorie er, og begynne å prioritere museumsinstitusjoner og arkeologiske utgravninger i større grad enn hva som forekommer i dag. Hvis ikke vil det gå tapt. Og hvem er vi da?

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Våre debattfelt er åpne 07-00 hver dag. Les debattreglene her.

På forsiden nå