Debatt:

90 km/t er framtidsrettet - not

Firefelts veier har en annen fordel enn levetid og lave ulykkestall. De er enklere å utvide om man legger til felt der det er nødvendig i ettertid.

Hadde vi planlagt E6 til Stjørdal og E39 til Orkanger som firefelts veier fra starten, bygget to felt og supplert de neste to feltene når trafikken krever sitt, så hadde en også spart store summer. Her fra strekningen fra jernbanebrua til Melhus har nå fire kjørefelt og fartsgrense på 100 km/t.   Foto: Martin Andersen

Saken oppdateres.

Harald Norem og Magne Måge er inne på hva som er godt nok. Godt nok idag, om 20 år eller om 50 år eller mer? E6 fra Trondheim til Stjørdal ble bygget på midten av 90-tallet (tar det etter hukommelsen) som tofelts vei. 25 år etter skal E6 erstattes med en helt ny vei til en stor kostnad (burde ha skjedd for lenge siden).

LES OGSÅ: Veier med 90 km/t er fremtidsrettet

Poenget her er at hvis en på 90-tallet hadde bygget fire felt, så hadde veien kunne fungert i 40 år til, kun med vedlikehold som utgift og ikke som nå, bygges på nytt etter 25 år. E39 til Orkanger er i samme kategori, den er planlagt og bygget som to felt, snart må den erstattes med fire nye felt der en må bygge en ny veg til en betydelig kostnad. Gammelveien blir sanert med liten eller ingen verdi. Avskrivingstiden på firefelts veier er ikke 20 år, eller 30 år - de er på 60, 70 år eller mye lenger. Tenk her på E18 fra Oslo til Drammen som åpnet på 60-tallet.

Knut Selberg  Foto: Leikny Havik Skjærseth

LES OGSÅ: Kjære Nye Veier: La fartsgrense 110 km/t forbli en drøm

Firefelts veier har en annen fordel enn levetid og lave ulykkestall, de er enklere å utvide om man legger til felt med mer der det er nødvendig i ettertid. Linjepålegget er stivt og det trenger ikke oppgraderes.

Det å drive planlegging for framtiden etter her og nå-metoden sparer marginalt med penger i det korte perspektivet og sløser store summer i det lange perspektivet. En trefelts vei er marginalt billigere å bygge enn en firefelts vei, har mye lavere kapasitet, mer ulykkesutsatt og er resultat av en sparekultur som har preget norsk veibygging siden krigen.

Fram til 1997 var det bygget i alt fire tofelts veier mellom Hamar og Brumunddal. Nå holder man på å bygge om E6, som var den fjerde veien til en firefelts motorvei med 110km/t. Sløseriet tar med det, endelig slutt, behovet for atter en ny veg blir borte.  

Stamveinettet har en oppgave som går ut over årsdøgntrafikk, de skal binde Norge sammen fra Nord til Syd og Øst til Vest, selv bananrepublikker har forstått det. Stamveinettet skal binde distriktene nærmere byene, samt byer og regionene sammen. Stamveinettet gjøre at en spredt bosetting som har vært et nasjonalt mål lenge forblir mulig. I tillegg til dette kommer forutsigbarhet, man vet når man skal kjøre for å rekke Kielferga, det handler om næringstrafikk og logistikk. Hastighet på 90 km/t eller 110 km/t utgjør fra Trondheim til Oslo en time i forskjell, det er ikke uvesentlig.

LES OGSÅ: Nye Veier bygger for framtida

Hadde man planlagt E6 til Stjørdal og E39 til Orkanger som firefelts veier fra starten, bygget to felt og supplert de neste to feltene når trafikken krever sitt, så hadde en også spart store summer. Men nei her skal det tenkes smått, vi må slutte med denne mentaliteten. Vi må tenke langsiktig, helhetlig og ta utgiftene med en gang, og ikke bygge ny vei som erstatning for gammel vei hvert 25 år.

Før Nye veier ble etablert så hadde Norge et av de svakeste veinett i Europa der selv Albania hadde 500 km motorvei under bygging på en gang. Norge er i ytterkanten av Europa og vi lever av handel med omverden enten det er fisk, industri eller olje. Et sammenbindende stamveinett kompenserer denne ulempen noe.

En får håpe at vi i framtiden greier å utvikle en kjøretøypark på ren energi (vi er på vei), da hele bosettings og næringsstrukturene i Norge er transportavhengige og vil forbli det inn i en ukjent framtid.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå