Debatt:

Synne fra Skatval bor i Nord-Italia: Sønnen min har ikke vært i barnehagen på én måned

For vår lille familie innebærer karantenen blant annet at sønnen min på snart fire år ikke får treffe søskenbarna sine som bor 10 minutter utenfor Rimini, skriver debattanten.   Foto: privat

Saken oppdateres.

Søndag morgen våknet vi til den absurde beskjeden om at det ikke lenger var mulig hverken å komme seg inn eller ut av byen vi bor i. Vi befinner oss i Rimini i Nord-Italia. Tungt bevæpnet politi blokkerer fysisk veiene og tvinger oss til å holde oss strengt innenfor bygrensa.

LES OGSÅ: Betyr koronavirus full isolering?

Politi patruljerer og patruljerer for å sjekke at folk oppfører seg som de skal. For vår lille familie innebærer det blant annet at sønnen min på snart fire år ikke får treffe søskenbarna sine som bor 10 minutter utenfor Rimini. Det er én måned siden han har vært på barnehagen og han spør ofte. Jeg har forklart at det er noe som heter koronavirus og at barnehagen derfor er stengt til det er forsvunnet. Han har godtatt dette overraskende bra, til tross for at han til vanlig tripper av glede om morgenen før han skal i barnehagen.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

«Det føles som å leve i et land i krig» sa mannen min her en dag, og det er akkurat det det gjør. Det er en rar stillhet i lufta, alle jeg kjenner merker en udefinerbar frykt for fremtida, både med tanke på viruset i seg selv og ikke minst også for de økonomiske ettervirkningene. Frykten øker for hver dag. Vi merker alvoret uansett hvor vi går. Det er en apokalyptisk, mørk stemning i de tomme gatene som ellers alltid myldrer av folk. Det snakkes om hvordan sykehusene i Milano litt lenger nord for oss fylles av koronasmittede og hvordan de snart må selektere hvem som skal få lungemedisinsk, livreddende behandling.

LES OGSÅ: Lege om korona-utbrudd: Folks tillit er vår kollektive vaksine

Folk under den ekstremt unge alder av 60 vil bli valgt bort, sies det. Den yngste pasienten de har hatt skal ha vært 38 år gammel uten å ha vært svekket i forveien. Inntil videre har alt gått fint siden de ikke er blitt nødt til å selektere og siden de fortsatt har nok utstyr til å hjelpe de som trenger det. Hvis antallet alvorlig syke overstiger antall respiratorer, kan seleksjons scenariet fort bli et faktum.

Det finnes 3000 respiratorer i hele Italia. Hvis 10 000 får behov for lungemedisinsk, livreddende hjelp vil det si at 7000 må nektes hjelp og dermed dø. Dette er et faktum det er vanskelig, for ikke å si umulig, å ta inn over seg. I fengslene har det også vært fullt kaos. I en by ikke langt fra oss oppstod det voldsomme opptøyer da de innsatte ble nektet besøk av familie for å forhindre smitte.

LES OGSÅ: Det er ikke Svartedauen, men lommeboka får svi

Ni innsatte døde under opptøyene i Modena. De døde av metadonoverdoser da de brøt seg inn og raserte et apotek og tok for seg av varene. Butikkene stenger en etter en. Det faste lørdagsmarkedet i midtbyen med bugnende boder av ferske grønnsaker og frukter, fersk fisk, kjøtt, brødvarer, ost, vin, olivenoljer, klær, smykker, et marked som til vanlig kan minne litt om selveste martnan i Trondheim, med folk som går nedover gatene som sild i tønne, er tomt for boder, tomt for folk.

LES OGSÅ: Tufs lege bør ikke gå på jobb

Ute skuler de fleste litt mistenksomt på hverandre. Alle vil ha tilbake livene sine, men alle er også livredde for viruset. Barn blir heldigvis mildt angrepet hvis de smittes, men kan i stedet for ende med å smitte og dermed drepe sine egne besteforeldre. Dette er en realitet vi må forholde oss til. Når vi en gang i blant går på butikken for å kjøpe mat står det ansatte utenfor butikken med desinfiseringsutstyr og vi må alle desinfisere hendene og ta på oss plastikkhansker før vi går inn. På apotek og i mindre butikker får folk kun lov til å gå inn en og en. Det er vanskelig å forstå at vi skal få oppleve dette i vår levetid. Det føles ubegripelig. Å overskue konsekvensene av dette på lang sikt, orker jeg nesten ikke å tenke på. Vi holder imidlertid motet oppe, sykler mange lange turer under nydelig, klar himmel mens vi håper på at våren snart kommer og at viruset blåser bort med kulda, men jeg har mine tvil.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå