Debatt:

Tak over hodet og mat på bordet

Saken oppdateres.

Det har lenge blitt sagt at fattigdom, sult og hjemløshet er demoner menneskeheten bare må leve med; ja, på lik linje med sykdom. Det er ikke så altfor lenge siden at et enormt prosjekt, med myndigheter på alle nivåer, hadde virket umulig. Hvem hadde trodd at den individualistiske Erna Solberg ville gjøre tiårets kollektive satsing?

Nå har vi erfart og bevist at kollektiv handling har en styrke som veier mye tyngre enn markedskreftene; gjennom sterk styring fra stat og gjennom enorm innsatsvilje og kompetanse i kommunene har vi møtt pandemien. Det har kostet på mange nivåer, men utallige liv har blitt reddet av vi sto sammen da det gjaldt. Helt virkelige menneskers liv ville ha blitt borte om tiltakene ikke hadde blitt satt inn, men det er også slik at helt virkelige mennesker går en usikker fremtid i møte.

Les også: Noen vil få det verre enn oss

Den kollektive satsingen vår på å berge de mest sårbare, har vært en enorm suksess nettopp fordi vi var villige til å ofre. Det er en stolthet vi alle burde kjenne på, fordi vi alle bidro. Vi har, på tross av kultur, geografi og klasse, stått samlet mot den destruktive kraften som er pandemien. Dette tenner et håp i meg, for det beviser det jeg alltid har ment er sannheten: Vi klarer, sammen, å utrette ting som for hver enkelt av oss er umulig.

Jeg tror det på samme måte er mulig å gjøre flere ting som håpløse stemmer omtaler som «umulig».

Jeg er glad for at Erna var en statsminister som så vekk fra det markedsideologien som ligger i grunn for Høyre, og jeg er glad for at hun innså at bare et sterkt fellesskap kunne bekjempe pandemien. Likevel er det ikke slik at et fellesskap bare er noe man kan kalle på når man trenger det; vi må styrke fellesskapet også etter pandemien.

Les også: Til alle ordførerne i Trøndelag: Åpne budsjetter, åpne bygg og åpne grenser

Et enormt løft som må på plass, og som er mye mer mulig enn boligspekulanter vil hevde, er å lovfeste retten til et hjem. Til dels fordi vi har lært at mennesker som ikke har hjem selvsagt ikke klarer å sette seg selv i karantene når symptomene melder seg. Til dels fordi de, helt uten at de kan ta ansvar for situasjonen sin, blir smittebærere på åpen gate. Ja, det er rett og slett ikke veldig bra for smitteverntiltakene at folk har spritdispenseren på butikken som nærmeste håndvask.

Men, hovedsakelig, fordi mennesker burde bo i hus. Ingen fortjener å møte den norske vinteren uten et tak over hodet, og ingen burde frykte for livet sitt i et land hvor det eneste som stopper oss fra å utrydde hjemløshet, er politisk vilje. Ikke minst: Alle fortjener å kunne eie sitt eget hjem, og en enorm satsing på husbygging vil senke boligprisene. Dette vet vi at studenter, unge og de som står svakest i samfunnet sårt trenger, spesielt etter pandemien.

Ja, applaus fortjener de som har stått fremst i frontlinja, uavhengig om det var med mopp, kassaapparat eller bandasje i hånda. Det er likevel ikke slik at applaus setter mat på bordet, og jeg kjenner at de som holdt samfunnet i gang når det ble tøft fortjener mat på bordet og tak over hodet.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Les om våre nye debattsider: Kjære leser og debattant i Adresseavisen: Du har mye å glede deg til!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå