Umusikalske rektorer

Det er så man nesten ikke tror hva man leser. Og la meg med en gang understreke at dette ikke er et angrep på lærerne, hvis jobb og innsats er blant de viktigste i vårt samfunn. Jeg hyller lærerne, jeg. Men her gjør rektorene lærerne en stor bjørnetjeneste, skriver debattanten. 

Saken oppdateres.

Under koronaen er vi mange som har blitt sendt på hjemmekontor, blant annet lærerne. Alle som har sittet ved kjøkkenbenken med pc-en noen uker vet at det ikke er helt uten utfordringer. Likevel må jeg innrømme at jeg ble ikke så rent lite forbauset - eller skjønt, det var kanskje helt som forventet - da jeg nylig leste i Adresseavisen en artikkel med den den lange, men megetsigende tittelen: «Oppgitte rektorer hadde håpet på normal skole først til høsten»

LES SAKEN OM REKTORENE HER.

I denne artikkelen kunne man blant annet lese at endringsslitasjen hos lærerne er stor. De har virkelig behov for avspasering nå, kunne rektor Cato Høve ved Sverresborg ungdomsskole berette. Rektorene Adresseavisen hadde snakket med kunne fortelle at lærerne var slitne nå av alle de krevende endringene, som har krevd kreative løsninger, ekstraoppgaver og mer ansvar på alle. Ja, ja. De får nå snart to måneders sommerferie.

LES OGSÅ: Det hadde vært fint om sommerferien var rett rundt hjørnet

Det er så man nesten ikke tror hva man leser. Og la meg med en gang understreke at dette ikke er et angrep på lærerne, hvis jobb og innsats er blant de viktigste i vårt samfunn. Jeg hyller lærerne, jeg. Men her gjør rektorene lærerne en stor bjørnetjeneste. De framstiller lærerne som ofre. Lærerne er jo virkelig ikke de eneste som har blitt satt på ganske store prøvelser, og som har fått ekstraoppgaver og mer ansvar i denne tiden. Hva med alle andre som har sittet ved kjøkkenbenken og hatt hjemmeundervisning for ungene sine mens de innimellom har prøvd å jobbe? Mange sitter der fortsatt. Dog uten ungene.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Et annet – og ikke helt uvesentlig - poeng er jo at både rektorer og lærere kan sitte på hjemmekontor til sola slukner uten å være redd for å miste jobben. Lønna kommer inn på konto uansett. De arbeidstakerne som virkelig har lidd under koronakrisen, er jo nettopp de som har blitt permittert og som har mistet jobben. Og alle de som sitter på hjemmekontor med en knugende angst om hvor lenge de får beholde stillingen sin. Hvordan skal de betjene huslånene sine? Hvordan skal de betale for barnas fritidsaktiviteter?

Vi heier selvsagt på lærerne. Men kanskje skulle vi tenkt litt mer på dem som har mistet alt? Og gråter rektorene for sin syke mor? Kanskje er det rektorene selv som synes det er slitsomt med endringene? Nei, Trondheims-rektorer. En liten smule ydmykhet hadde ikke vært å forakte.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå