Kommentar:

Hjertet som sluttet å slå

Tidlig ultralyd viste at alt sto bra til, et bitte lite bankende hjerte, så sterkt. To uker senere ble det stille.

- For meg har mine spontanaborter vært en traumatisk opplevelse av ulike årsaker. Min graviditeter endte aldri i noe barn, skriver Azra Halilovic.  Foto: Unni Skoglund

Saken oppdateres.

Jeg skulle skrive en spalte om sommerferien 2020 og nordmenn som bare til Syden til tross for pandemien, men det ble ikke slik. Og selv om jeg ikke orker tanken på å dele dette offentlig løper fingrene over tastaturet og ordene vil frem og ut. Tårene presser på og hele meg krymper i skam og skyld over tema: Spontanabort.

LES OGSÅ: Det er lite attraktivt å være kvinne i offentligheten

Det var akkurat i disse dager, juli 2020, at jeg skulle ha sittet med en par uker gammel baby i fanget. Jeg så det så levende for meg i fjor da sjokket over å ha blitt gravid hadde lagt seg. Jeg så for meg denne sommeren, full av liv, små babyhender, duften og det å være mamma for første gang. Etter flere spontanaborter våget jeg å håpe at kanskje denne gangen skjer det meg også. Redselen var enorm og håpet var minst like stor.

Tidlig ultralyd viste at alt sto bra til, et bitte lite bankende hjerte, så sterkt. Opplevelsen av å se et hjerte slå inne i magen min var ubeskrivelig. Jeg ble stille. To uker senere ble hjertet til den lille også stille, så stille at det sluttet å slå mens kroppen min bar den i seg i noen uker til før den var klar til å ta avskjed, hjemme på badet. Da jeg fikk vite at hjertet sluttet å slå bare 10 uker gammelt, gråt jeg og ønsket meg et mirakel som kunne få det til å slå igjen.

LES OGSÅ: «Takknemlig for alt jeg fikk, svelget jeg følelsen av å ikke høre til»

LES OGSÅ: Du møter henne på skolen, på legekontoret, på butikken, på kafé, i marka på tur

Jeg har alltid vært veldig sta og har rykte på meg om at jeg alltid får viljen min. Men viljen min, kjærligheten min, var ikke nok. Hjertet sluttet å slå. Jeg husker at jeg tenkte at nå synker jeg i mørket, dette er for smertefullt til at jeg noen gang kan oppleve gleden igjen. Ikke minst tenkte jeg at jeg ikke orker gleden noen gang igjen. Jeg ville bare ha barnet mitt.

Spontanabort har jeg opplevd flere ganger før, og jeg visste at det er lite trøst å finne. På sykehuset er alt sterilt, profesjonelt og medisinsk. Jeg var heller ikke så langt på vei, men denne gangen var jeg 40 år, og de rundt meg på sykehuset sørget for å understreke alvoret i tidsklemma jeg var i. «Du må ta kontakt med privatklinikk snarest!», sa legen. Det eneste jeg brydde meg om der jeg lå i gynekologstolen, avkledd fra livet og ned, med sokker på og et forgrått ansikt, var hjertet som sluttet å slå, sorgen som var så bunnløs, så klaustrofobisk og intens at jeg ikke visste hvordan jeg skulle kunne stå på mine egne bein.

Det var det eneste jeg brydde meg om mens legen velment informerte meg om hvor viktig det er at jeg med det samme setter i gang et nytt forsøk. Legen visste ingenting om min livssituasjon. Hun så ei 40 år barnløs dame som var knust av sorgen over et hjerte som sluttet å slå. Jeg så en lege som gjorde vondt verre. Hennes velmenende ord om hva jeg burde gjøre nå, var ikke det verste denne oktober formiddagen, men de var nok til at jeg sluttet å lytte på hva hun sa. Hennes stemme ble en støy som jeg måtte komme meg fortest mulig unna. Jeg måtte ta meg av meg og den lille som nå lå død i magen min.

Dager etter besøket på sykehuset husker jeg ikke så mye av, jeg husker tårer og bønn om å få barnet mitt tilbake. For det var barnet mitt det var snakk om. Etter en liten stund googlet jeg meg i hjel etter historier jeg kunne finne trøst i, finne en mening og forståelse. Det er så vondt å innrømme dette, men jeg tok til og med meg selv i å være misunnelig på kvinner som har opplevd dødfødsel. Jeg tenkte at de fikk i hvert fall holde den døde kroppen til barnet sitt, mens jeg måtte se den bli spylt i do. Brutaliteten var uutholdelig.

En traumatisk opplevelse setter seg igjen i kroppen som en evig påminnelse om en dramatisk endring. For meg har mine spontanaborter vært en traumatisk opplevelse av ulike årsaker. Min graviditeter endte aldri i noe barn. I media for tiden leser jeg om kvinner som har opplevd spontanabort, men utelukkende alle historier jeg kommer over er fortalt av kvinner som har barn. Slike historier er viktig, men historier av kvinner som ikke har barn og har gått gjennom flere aborter, har en egen stemning over seg og de setter jeg enormt pris på. Noe så smertefullt og så privat, og likevel forventes det at vi skal gå stille og sterke gjennom en spontanabort fordi det skjer jo så ofte. Vi bør nærmest riste det av oss.

LES OGSÅ: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

Jeg har ikke en eneste gang klart å bare «riste av meg» en spontanabort, uansett om det var i uke 6 eller uke 14. Jeg kjenner på en skam rundt mine opplevelser, og vil helst at historien min om graviditet og barn skal være så privat at jeg aldri trenger å dele den med noen. Men slik fungerer ikke verden. Dette er mitt steg ut av skammens skygge og i beste fall en mulig støtte for en annen kvinne som går gjennom noe lignende, mens jeg skriver dette. Du er ikke alene.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå