Når ungdom tar farvel

Min sønn har ikke fortjent å ha det bedre enn min venn. Han har bare vært heldig.

Bildet viser ungdom i Moria-leiren som har fått besøk av tidligere spillere på FC Barcelona i 2019.   Foto: REUTERS/Elias Marcou

Saken oppdateres.

Etter å ha arbeidet i Moria-leiren flere ganger blant annet for Leger Uten Grenser, har jeg sett og hørt om ufattelige menneskelige tragedier. Tilbake i mitt trygge liv i Norge, flyter noen av disse historiene over i mine egne opplevelser og synliggjør kontraster som knapt er til å bære.

Bildene av to gutter blander seg hele tiden. Det ene av min sønn på folkehøgskolen. Han er oppgiret, spent, blid og litt nervøs på en gang. Snakker som en foss og kan ikke vente med å få komme i gang. Han har valgt dette året, han skal ut og prøve vingene for første gang. Smake på friheten. Både mor og sønn ser frem til litt avstand for å komme nærmere hverandre.

Det andre bildet er av min venn i flyktningleiren Moria i ferieparadiset Hellas. Ett år eldre enn min sønn. Også han står på egne bein for første gang. Også han var litt beklemt da mor tok ham i armene for å ta farvel. Men ikke fordi det er flaut å få klem fra mor, men fordi han ikke visste når han kan se henne igjen. Om han får se henne igjen. De to ungdommene på randen av voksenlivet. De to ansiktene – den ene i spent forventning om å oppfylle en drøm, den andre med trekk som en gammel mann og en bekymringsrynke i pannen.

Les også: I Moria-leiren er det 7000 barn. Smittefaren er enorm

Katrin Glatz Brubakk  Foto: Kim_Nygaard

Les også: Hvor er dugnadsånden, Erna?

Livet leves her hjemme, og da hender det jeg glemmer alle mine venner i Moria. De jeg har møtt som klorer seg fast til et håp om å skape seg et liv. En fremtid uten angst for om bombene faller eller politiet kan kaste dem ut. Og det er vel slik det skal være – at man kan komme hjem for å tanke krefter for så å hjelpe ute. Men i de siste dagene har minner og bilder fra leiren kommet tilbake med superkraft. Fordi to liv krysser hverandre. Sønnen min og vennen min sine liv. De har de samme drømmene om å spille – den ene fotball, den andre dataspill. Gjerne som proffer begge to.

LES OGSÅ: Er noen barn mer verdt å redde enn andre?

LES OGSÅ: Reisebrev fra et helvetes ferieparadis

Men de vet også at utdanning trolig er veien til gode jobber. De er gode til å lese og ivareta folk: Min sønn de vanlige ungdomsflokene med venner og identitet. Min venn når det brygger opp til konflikter i leiren eller når kompisen kollapser av sorg over en tapt far. De har mål og jobber hardt for dem. De har gått sine egne veier og fulgt sine drømmer. Og det har sin pris: For min sønn at hans mor har mast unødig mye om at han sitter for mange timer foran skjermen. For min venn at han måtte flykte fra alt han kjente og alle han har kjær.

LES OGSÅ: Steng Moria!

Det er tungt å gå ved siden av min venn og høre ham beskrive savnet etter mor. Hun som alltid stod opp for ham når han kunne bli rappkjeftet. Hun som heiet ham frem på fotballbanen og motiverte ham til å jobbe hardt på skolen. Hun som ringer hver uke og spør hvordan han har det. Han har ikke hjerte til å fortelle henne at han bor i et telt, sover på en papplate og ikke vet hva neste dag bringer. Så hun hører ham le i telefonen og si at han bor i Danmark, går på skole og har det bra. Han gråter når han forteller det til meg.

Min sønn trenger ikke å lyve. Han kan leve sin drøm uten bekymringer. Han har tak over hodet, en solid plass ved gaming-bordet og en mor som betaler regningen hver måned. Ingen frykt for å bli kastet ut, ingen mareritt etter drap i naboteltet, ingen uvisshet om livet blir verdt å leve. Jeg tror ikke han kommer til å savne meg en gang.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

Noen ganger kjennes verden for stor for meg. Ulikhetene for påtrengende og urettferdigheten for skrikende. Min sønn har ikke fortjent å ha det bedre enn min venn. Han har bare vært heldig. Griseheldig. Ikke på grunn av pc-spillene og den kuleste gamingstolen. Men på grunn av tryggheten. Friheten fra frykt og usikkerhet. Fordi han kan komme hjem om han trenger det. Fordi jeg kan komme til ham om det trengs. Slik alle barn og ungdommer burde slippe å lyve til sine foreldre fordi sannheten er umenneskelig vond, leve i frykt for at de aldri får se dem igjen. Som ikke har voksne rundt seg som kan støtte og trøste og heie på dem.

To liv. Så like, levd parallelt. Og likevel uendelig langt fra hverandre. Begge i mitt hjerte, men det smerter å ha dem der samtidig. Fordi det minner om hvor mye vi har sviktet barna på flukt.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå