Tanker fra et medlem i Arbeiderpartiet

Ann Elisabeth Hansvold, Holtålen Ap  Foto: privat

Saken oppdateres.

Red.anm.: Debattanten er også leder i Holtålen Ap, men uttaler seg i dette debattinnlegget kun som Ap-medlem.

Den siste tida har for meg, som mange andre i Trøndelag Ap ført med seg et spekter av følelser og tanker. Jeg har kjent på å være trist, forbannet, urolig og rastløs. Så har jeg også kjent på håp og glede.

Trøndelag Ap er mitt fylkeslag, og jeg kjenner en tilhørighet og et fellesskap jeg setter høyt. Sammen med andre får jeg der muligheter til å jobbe frem politikk som er større enn meg selv. Fordi politikken vi er med på å lage betyr noe og får konsekvenser for alle i Trøndelag. Dette gjør meg ydmyk og stolt, og jeg kjenner på det ansvaret som følger med. Slik må det også være.

LES OGSÅ: Det er trist og vondt å lese slike innlegg. Takk til alle som har vist stort mot

Alle er vi med på å forme og å skape det det miljøet og atmosfæren vi ønsker. Vi påvirker hverandre på godt og vondt. I rommet mellom oss skaper vi klima for et godt samarbeid – eller ikke, avhengig av ting som ligger i oss, selv som vi er bevisste eller ikke. I all interaksjon mellom mennesker, i ulike relasjoner og roller, på alle arenaer der vi møtes, formelle som uformelle. Og noen ganger går det galt. Vi kan bli såra, krenka, sinte og usikre på hvorfor den andre handlet som man gjorde. Forventninger og hvordan vi tenker om hverandre har mye å si for hvordan vi velger å ta dette videre og om vi velger å ta det videre. Vi trenger da nødvendige regler og retningslinjer som er så tydelige og ryddige at det levner lite tvil om videre saksgang. I alle arenaer der det er flere mennesker samla, og også i politiske organisasjoner – og nå snakker jeg selvsagt spesifikt om Trøndelag Ap, hvor vi nå har sett hvor galt det kan gå – dessverre.

LES OGSÅ: Hun tilhører Giskes nærmeste krets. Nå forteller Sandra (29) hva som skjedde på nachspiel

#metoo var med på å bevisstgjøre seksualisert uønsket oppmerksomhet, seksuell trakassering utøvd gjerne fra overordnede med posisjon og makt. Terskelen ble lavere for å varsle om slike opplevelser. Bevisstgjøringen har endret holdninger i mange miljøer og hos enkeltmennesker, og flere har hevdet kampanjen markerer et tidsskille i likestillingsarbeidet. Det har blitt ytret i det siste om at nå kom også #metoo til Trøndelag. Dette etter at valgkomiteen først innstilte Trond Giske som ny leder i Trøndelag Ap. Dette utløste at flere kvinner fra Trøndelag gikk ut med sine historier av #metoo-karakter, og der både Giske og andre ikke navngitte menn, var de som bidro til at opplevelsene ble ubehagelige og skapte frykt og usikkerhet.

LES OGSÅ: Det som er gjort mot Trond Giske, står seg ikke

Det er sterke historier, og jeg blir trist og forbannet. Jeg har også i den tiden jeg har vært med i Trøndelag Ap opplevelser som kan knyttes rett til #metoo. Av å lese historiene til de kvinnene som valgte å stå frem, har jeg mer og mer kjent på en overbevisning om at her må flere på banen. Ikke for nødvendigvis å dele og fortelle åpent om sine historier – det må være opp til den enkelte kvinne eller mann. Men her har vi altså flere kvinner fra egen krets som har stått fram. Det må kreve mye, de har vist mot og sårbarhet. Det skal de få tilbakemelding og støtte for. Ved å anerkjenne dette som en jævla gift innad i organisasjonen som vi ikke vil ha, mener jeg det er bra om flere velger å dele sine historier i den grad de ønsker dette selv, det er svært viktig for meg å presisere. Vil så jeg dele? Ja, til de jeg stoler på og som jeg vet er der for meg. Jeg vil også dele med andre som har historier. Jeg ble ikke traumatisert, såra eller ødelagt av mine historier. Jeg ble skuffa, usikker og trist. Så ble jeg forbanna – fordi det var faen meg ikke greit! Så er det slik at den eller de det gjelder som jeg har mine erfaringer med, burde fått vite. For hvordan ellers skal det bli endring? Men, det er opp til meg, bare meg.

LES OGSÅ: Hvorfor gikk det så galt på årsmøtet i Trøndelag Ap?

Så har det undret meg i disse årene etter at #metoo også nådde oss, at det er én person som nærmest har stått som en slags gallionsfigur for nærmest alle varsler. Jeg bruker ordet «gallionsfigur», fordi ordet benyttes også om en «framskutt person uten virkelig makt». Jeg syns det er treffende, fordi jeg har sett Trond Giske blitt slik i økende grad. Dette gjør meg usigelig trist. Fordi politikeren Trond er vond å miste, og jeg vil savne ham. Jeg mener likevel han ikke kunne ha fortsatt. Han sa det selv «det tar aldri slutt». Jeg forsvarer ikke det han har gjort, som har skapt så mye dritt. Det må han stå for og ta ansvaret, det har han også gjort i den grad som har vært mulig. Jeg kan bare ikke bli kvitt tanken om at det ligger mer bak. #metoo har blitt kritisert for unyanserte virkelighetsbeskrivelser, uthenging av navngitte personer, og feilaktige anklager uten mulighet for tilsvar. En annen ting er medienes personfokus i kjølvannet av #metoo med skandaleoppslag om private forhold uten offentlig interesse som kan være med på å avspore saklig debatt om ukultur og hemme varslinger. Dette gir rom for å smi godt om det er slik at noen ønsker å bli kvitt personer med makt, i en maktkamp for eksempel. Jeg tror dessverre at det er elementer av dette her. Dessverre.

LES OGSÅ: Farvel til partiet for arbeidere!

Jeg undrer meg også over den stilltiende flokken som i disse årene etter #metoo aldri sa noe? Hvor var de andre menn og kvinner? Som var klar over den seksualiserte sjargongen, den begredelige måten å behandle folk på, og da særlig unge kvinner. Som også selv hadde behandlet mennesker dårlig. Det ble dørgende stille. Og det er en stor skam.

Også andre erfaringer som er med på å gi til kjenne den ukulturen som det er blitt snakket mye om må nå fram – den som må røskes opp med rota. Den som går på maktkamp, maktmisbruk og hersketeknikker. Der du kan oppleve å miste innflytelse fordi du er uenig, ytrer deg «feil» eller går mot grupperinger. Der det snakkes mye om hverandre og mindre med hverandre. Nå vil nok mange hevde det er naivt å tenke at maktkamp ikke skal eksistere i en politisk organisasjon. Det tenker jeg også. Posisjonering og oppbygging av folk som vil noe, er vanlig og til og med nødvendig på veien. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med det. Det er når man tråkker på andre, det får vokse fram uryddige prosesser, hersketeknikker blir en del av metoden – det er da det blir galt og ødelegger hele organisasjonen innenfra. Førsteklasses gift der altså.

Vi må gå bort fra denne giftkulturen og heller bygge opp en ny åpenhetskultur. Der det skal lønne seg å snakke om og dele, fremfor å holde det inne i frykt for hva som da skjer. Det skal tåles uenigheter, fremfor å være for eller imot. Vi må lære å ha en diskusjonsform der ivaretakelse er sentralt til alle som vil si noe. Vi må skoleres i hersketeknikker, for å være i stand til å identifisere og å øke bevissthet, ikke minst. Bevissthet rundt dette kommer ikke av seg selv, det må integreres og øves på slik vi øver på andre ting. Generell organisasjonslære og ikke minst rolleforståelse og rollebevissthet må sterkt inn. Jeg kjenner på håp om vi kan begynne å jobbe for en kultur som vi etter hvert skal slippe å sette en «U» foran. Og jeg ønsker meg at dette jobbes med nedenfra og opp, i det arbeidet som er påbegynt, gjennom organisasjonsarbeidet. Da kjenner jeg til slutt en gryende glede.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå