Bermen på skjermen: Gjør vi oss klare for Hunger Games i ekte versjon her til lands?

NRKs Fredrik Solvangs møte med Thorsen var en skikkelig puteseanse på norsk TV. Vi begynner å få samme problemer som England her til lands, skriver Kari Kristensen.   Foto: NRK

Saken oppdateres.

Etter gateclash mellom muslimfiendtlige Sian og motdemonstranter i flere byer det siste halvåret, fikk vi sett bermen på skjermen på NRK i beste sendetid. Var det så lurt?

LES OGSÅ: Hva om rasisme handler om mer enn rasisme?

«Ingenting er som å se de underprivilegerte drite seg ut i full offentlighet. Bare spør hvilken romersk keiser som helst. Talkshowene, som også ble kalt «trash TV», har siden den gang blitt erstattet av andre programsjangre som kan slukke vår tørst etter det lettvinte og sensasjonelle», skrev Maria Can i Nidaros denne uka etter at Lars Thorsen fra Sian, denne dagen kledd i den fineste dress, fikk spredd hatpropaganda mot minoriteter på vår demokratisk eide statskanal. Det ble et sirkus uten like - de privilegerte kunne bruke sensasjonelle smileys i kommentarfeltet, riste på hodet og si «se gærningen på TV», mens minoriteter i Norge nå må frykte enda mer hets enn de fikk rundt 22. juli. Ordene var blitt sagt. Ord som «deportering», «voldtektspredatorer» og «morderzombier». De kan ikke tas tilbake. De svever ute i den norske offentligheten.

LES OGSÅ: Mitt oppgjør med norsk rasisme

Vi trenger å se og høre flere barnehageansatte som forteller om vonde rygger og stress på grunn av for lav bemanning i barnehagen, skriver Kari Kristensen  Foto: privat

Hvorfor er det sånn, at når underprivilegerte dukker opp på TV-skjermen, så dukker de opp som demoniserte troll? Hvorfor ser vi ikke flere vanlige folk i debatten som ikke har ytterliggående holdninger?

Den norske offentligheten har i alt for lang tid vært fylt til randen av en privilegert hvit middelklasse. Sosiologer, tankesmieledere, forfattere, folkevalgte med millionlønn, toppene i offentlige etater, næringslivstopper og sønner og døtre av wikipedianavn er de som fyller avisspaltene og TV-skjermene i beste sendetid. På 1. mai i år var det Hotellkongen og mandagsentusiasten Petter Stordalen Lindmo valgte å la sitte i godstolen hennes og gråte over tapte penger. Ikke en hotellansatt med minoritetsbakgrunn som fryktet for framtida, fordi Stordalen har lekt seg med hennes arbeidsplass når han har drevet med utrygge lån og investeringer i nye luftprosjekter. Hvem har risikert noe her? Jeg holder en knapp på den hotellansatte.

LES OGSÅ: Rasismen i Norge er mer skjult

Ellers dukker arbeiderklassen opp på TV-skjermen som fordummede realitydeltakere på desperat jakt etter sine 15 minutter i rampelyset mens de må «backstabbe» hverandre for noen hundre tusener de kanskje trenger til ny bolig. Når er det klart for Hunger Games i ekte versjon her til lands?

Den britiske forfatteren Owen Jones beskriver i boka «Chavs - the demonization of the working class» (2011) hvordan arbeiderklassen i England over flere tiår, har blitt fratatt grunnleggende rettigheter og deretter demonisert og kriminalisert. «Chavs» er en betegnelse for underklassen i England som vokste fram under Margaret Thatcher - flere generasjoner med arbeidsløshet og manglende velferdsstat - som har utviklet en egen stil og et eget språk som nå blir karikert på tv gjennom serier som Little Britain. Og dummet ut blant den øvrige befolkningen: Reisebrosjyrer som lover «Chav-Free Activity Holidays», mens treningskjeden London i London har følt seg fri til å annonsere for kurs i «Chav Fighting». Hva skal det være godt for, annet enn sosialpornografi?

NRKs Fredrik Solvangs møte med Thorsen var en skikkelig puteseanse på norsk TV. Vi begynner å få samme problemer som England her til lands.

LES OGSÅ: Synne (18): Dette gir oss i det svarte samfunnet makten til å vise og tale vår frustrasjon

Den norske offentligheten har godt av å romme noe annet enn den øvrige middelklassen - og da kan ikke alternativet være Thorsen og Sian og annen hatpropaganda. Vi har alle godt av å se helt vanlige folk fortelle om sine møter med urett i arbeidslivet og i andre deler av livet. En sjelden gang skjer det. Som da en av AAP-mottagerne som havnet uskyldig i fengsel fikk fortelle en iskald og lite spak arbeidsminister Anniken Hauglie på NRK hva uretten hadde gjort med henne som menneske. Vi trenger mer av det.

Vi trenger å se og høre flere barnehageansatte som forteller om vonde rygger og stress på grunn av for lav bemanning i barnehagen, og som kan diskutere dette med kommunalråder og næringslivstopper og bli behandlet likt som sosiologen på skjermen av ordstyreren. Vi trenger flere fra byggebransjen som forteller om ulempene med innleie i møte med kommersielle bemanningsbyråer. Vi trenger å høre hva minoriteter møter av urett på gata og i arbeidslivet, og hva dette gjør med dem som individer. Uten at de har skrevet en bok eller gitt ut en PhD om det først. Og vi trenger det i beste sendetid. Vi trenger å forstå at arbeiderklassen består av helt andre folk enn demoniserte troll som sprer hat mot muslimer, eller de som blir uvenner på reality-TV. Den offentlige debatten skal ikke være underholdning - den skal få oss til å tenke. Først da kan det hende vi begynner å forstå hvor skoen trykker hos hverandre.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå