En hyllest til de som overlever

Det er en nydelig liten jente. Jeg får henne i armene. Man kan bare smile når man ser inn i ansiktet til dette nye livet. Men hennes korte liv har vært dramatisk. Hun ble født i den gamle leiren Moria. En uke gammel, brenner leiren, skriver Katrin Glatz Brubakk.   Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

«Reisebrev fra Moria»: Da jeg går rundt i den nye flyktningeleiren på øya Lesvos, møtes mitt og en annen mammas blikk. Vi smiler forsiktig til hverandre og hun inviterer meg med et lite nikk. Hun er en del yngre enn meg, men vi er begge mammaer med barna som det kjæreste vi har. Mine er blitt store, hun har akkurat født sitt fjerde. Det tre uker gamle nurket er kommet til en verden som er så rar, så urettferdig, så inhuman – for henne. Mor sitter på grusen utenfor et lite sommertelt og rugger den lille på armen, men hun finner liksom ikke roen.

«Det er sånn her,» sier mor. «Hun sover dårlig. Hun gråter nesten hele tiden».

LES OGSÅ: Er noen barn mer verdt å redde enn andre?

LES OGSÅ: Reisebrev fra et helvetes ferieparadis

Det er en nydelig liten jente. Jeg får henne i armene. Man kan bare smile når man ser inn i ansiktet til dette nye livet. Men hennes korte liv har vært dramatisk. Hun ble født i den gamle leiren Moria. Mor fikk være på sykehus en dag, før hun flyttet «hjem» med den lille. Til et telt med en papplate som madrass. I leiren som er kalt helvete på jord og som bare gir meg assosiasjoner til slummen i Kongo. Men det er her, på en gresk ferieøy det skjer.

En uke gammel, brenner leiren. Frustrasjoner har bygd seg opp over år. Frykten for deportasjon gjør at noen tenner på. Flammene nærmer seg også familiens telt og de tar med seg barna og en bag og flytter på gata. De blir møtt av opprørspoliti som hindrer dem i å komme seg så langt unna som de ønsker. De vil skjerme barna fra røyken, lydene, kaoset. Men de må finne seg en plass i veikanten. Knøttet er en uke gammel og hun tilbringer den neste i 40 grader på asfalten. De prøver å finne skygge under et tre, men noe sted for barn er det ikke.

LES OGSÅ: Når ungdom tar farvel

LES OGSÅ: Steng Moria!

Mor er bekymret. Hvordan skal hun skjerme det kjæreste hun har? Hvordan vil dagene, og ikke minst fremtiden bli? I over ett år har de bodd i Moria. Ikke noe blivende sted, men bedre enn gata, tross alt.

Hun smiler tappert når hun forteller at hun har mistet morsmelken. At jenta har varmeutslett på hele kroppen og at vannet hun har å vaske henne med er saltvann fra sjøen. For selv om de bor i den nye leiren nå, har den ikke vann. Og bare 35 utedo på 10 000 mennesker. Færre enn på en gjennomsnitts festival. Men hun smiler tappert. Livet går videre på en eller annen måte. Fordi hun er mor. Fordi hun, som meg, er villig til å gjøre hva som helst for å holde dem trygge. Tårene gjemmes bak ansiktsmaska og hun forteller barna igjen og igjen at det skal bli bedre.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

To små hoder stikker frem av teltet. Nysgjerrige på hvem den fremmede dama er. Vi tuller litt, erter hverandre, glemmer en stund hvor vi er.

For livet må gå videre på en eller annen måte. Den nye leiren som er bygd opp på denne nydelige øya er ikke noe sted for barn. Det er piggtrådgjerder overalt, vakter med maskingevær som vokter inngangen. Mellom rekkene med telt er det ikke en grønn flekk eller lekeplass. Rett bak de bakerste rekkene med telt leter militære fortsatt etter patroner og mulige blindgjengere i dette gamle skytefeltet. Og likevel går livet videre. Noen selger brus til andre beboere. En gutt går med to pakker sigaretter i hendene for å tjene en slant. En provisorisk frisør har åpnet.

Livet går videre fordi det må. Folk finner en styrke. Fordi de må. Fordi europeiske politikere har tvunget dem til å leve dette livet. Også en firebarns mor med en nyfødt på armen. Hun har en styrke jeg beundrer. Hun bryter ikke sammen, men står opp hver morgen for å gjøre livet til sine fire små så trygg som hun kan. Så godt som betingelsene tillater.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå