Professoralt nonsens om kjønn

Skal man le eller gråte, er det betimelige spørsmålet, skriver Øyvind Eikrem.  Foto: Roar Blåsmo-Falnes

Saken oppdateres.

I Adresseavisen 24. september kommer professor Siri Øyslebø Sørensen ved NTNU med enda et vers i klagesangen om at kvinner angivelig holdes unna framskutte posisjoner, denne gangen i næringslivet. Ifølge Sørensen øker nemlig ikke antallet kvinnelige ledere raskt nok, og dette skal skyldes «at man må ville gjøre endringer». Fra sin professorale posisjon proklamerer hun at tiden er inne for å «ta grep som ordentlig røsker opp».

I henhold til Sørensen er grunnen til tingenes sørgelige tilstand at «bedrifter ikke slipper inn kvinner i ledergrupper selv om de finnes i organisasjonen, vil, og er kvalifiserte» samt at «det handler ofte om kjønnsstereotypier, og det er gjerne ubehagelig å innrømme». Det likestilte Utopia er tydeligvis rett rundt hjørnet, bare vi alle sammen kan tenke rett.

Skal man le eller gråte, er det betimelige spørsmålet.

LES OGSÅ: Ikke bare Tensio som har trøbbel

LES SAKEN: Trøndersk nettgigant ledes av nesten bare menn

Er det å være professor i kjønnsforskning ensbetydende med å ignorere eller bortforklare alle systematiske forskjeller mellom kjønnene? Det kan framstå slik ettersom det er bred enighet om eksistensen av krysskulturelle forskjeller mellom kjønnene, blant annet med tanke på interesser samt kognitiv og emosjonell funksjon. Disse forskjellene beror dels på biologiske egenskaper, noe som ikke bestemmes av verken professorale formaninger eller politisk korrekte vedtak. Disse egenskapene leder så til forskjeller i yrkesvalg. Forskning har for lengst entydig demonstrert at likhet i muligheter mellom kjønnene ikke medfører likhet i utfall innen yrkessektoren.

LES OGSÅ: Kvinnelige gründere heier på hverandre på sosiale medier

Professor Sørensens selektive blikk kunne jo utvides til hennes egen arbeidsplass, hvor kvinner er flertall blant studentene og i toppledelsen. Flere fagfelt har sterk overvekt av kvinnelige studenter. Eksempelvis er ved mitt institutt hele ledergruppen kvinner, noe som også er tilfelle for ledelsen på SU-fakultetet. Er denne ensidigheten et problem? Tydeligvis verken for kjønnsforskerne eller NTNU. Problemet er vel heller at en mann kan være så frekk at han påpeker disse ubehagelige fakta.

Adresseavisens oppslag bidrar dessverre ikke til å opplyse noen interessante saksforhold, men skaper heller et vagt emosjonelt og dypt misvisende inntrykk av at noen behandles urimelig på grunn av å være kvinne. Slikt er antagelig god propaganda gitt vår tidsånd, men det hindrer en opplyst og faktabasert forståelse av saksspørsmålene.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå