Sovjetiske tilstander på Møllenberg

Et rør har sprukket og hele gata på Møllenberg er uten vann i dag. Det minner meg om min barndom og ungdomsårene i Sovjet og post-Sovjet, skriver debattanten.   Foto: Privat

Saken oppdateres.

Et rør har sprukket og hele gata på Møllenberg er uten vann i dag. Vi henter vann i bøtter fra en vanntank ute på gata, skyller ikke doen for hver gang vi tisser, drikker sparsomt, og dusjing – det må vi vente med til helga. Det minner meg om min barndom og ungdomsårene i Sovjet og post-Sovjet. Da hadde vi alltid to bøtter med vann stående på badet i tilfelle vannet ble stengt av, noe som skjedde med jevne mellomrom.

LES OGSÅ: Prises for å forskjønne Møllenberg

Kommunen stilte ikke opp med vanntank for oss den gang, kommunismen fungerte vel ikke så godt i praksis. Også strømmen forsvant noen ganger, da varmet vi vannet på gassplata og vasket både håret og kroppen ved bruk av bøtte og øse. Ofte måtte vi hjelpe hverandre med å vaske og skylle håret, det var så sårbart og fint. Jeg likte det.

Jeg husker særlig en vinter da både vannet, gassen, strømmen og sentralvarmen ble skrudd av i noen dager. Det var ved årsskifte 1998–99 og da bodde jeg allerede i Norge. Jeg var på ferie i Arkhangelsk i noen uker mens jeg hadde skolefri. Det var en absurd opplevelse, vi flirte oss i hjel og gjorde det vi måtte for å klare oss. Vi spiste stort sett tørrmat og brukte stormkjøkken for å koke te og lage posesuppe (HMS fantes ikke i Russland den gang da).

LES OGSÅ: Vil ha fram Møllenbergs skjønnhet

Vi gikk inne med «valenki» (filtsko) på føttene, hadde flere lag med gensere og pelslue på. Om kveldene tente vi stearinlys og fortalte historier. Og så dro vi og dusjet hos tante Nina eller tante Tanja, eller dro til «banja», byens badstuer, for å vaske oss. Jeg har gravd i esken med gamle fotoer og fant et bilde fra den gangen. På bildet står jeg midt på kjøkkengulvet og danser iført mitt postapokalyptiske antrekk; tykk ullgenser, valenki og pappas pelslue, såkalte «usjanka». Russere danser alltid – både i hell og uhell, i glede og i sorg. Det liker jeg. Vi kunne jo ikke ty til tårene, klagene eller bebreidelsene, det hjalp ikke og det førte ingen steder. Derfor måtte vi flire - og danse - gjennom utryggheten, usikkerheten og galskapen. Gjennom frosne og sprukne vann- og gassrør, forbi brutt strøm og tomme butikkhyller. Vi flirte og danset, men vi hadde det ikke morsomt. Ikke egentlig.

LES OGSÅ: Innreder bokollektiv, men sier han ikke hyblifiserer

Jeg liker å fortelle historier fra Russland til min norskfødte sønn og mine venner. Det er morsomt å minnes den absurde tilværelsen i hjemlandet mitt, men jeg savner ikke det livet. Ikke egentlig. Jeg savner ikke den utryggheten og den usikkerheten vi måtte finne oss i. Jeg liker veldig godt å ha vann i kranen, lys i lampa og varme i stua og badegulvet.

Jeg gleder meg til vannet kommer tilbake, så jeg kan drikke det kalde friske klare vannet rett fra springen og ta meg en varm dusj. Det kjennes allerede som luksus, etter kun én dag uten vann. Og da vender mine tanker ikke bare til min egen, men også andres barndom: barndom der mange av disse godene er fraværende. Jeg tenker på alle de som ikke har det aller nødvendigste, det vi her i Norge tar som en selvfølge: Tak over hodet, vann i springen, strøm, mat og varme. Jeg tenker på flyktninger i flyktningleirene, barn og voksne som ikke har et hjem å komme til. Barn og voksne ingen vil ha. Jeg håper at også de finner snart et trygt, varmt og lyst tilfluktssted, med friskt vann bare en håndbevegelse unna, som jeg en gang har gjort.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Tatiana Elsoukova fotografert i 1998-1999.  
        
            (Foto: Privat)

Tatiana Elsoukova fotografert i 1998-1999.   Foto: Privat

På forsiden nå