Vær den personen som ser det barnet

Den siste tiden har vi måtte dykke ned i mørket – og følt på minner som var begravd og fortrengt. Det å stå frem har likevel vært en fantastisk opplevelse.

Trillingene Marius, Hanne og Lise Thorvaldsen sto fram med historien om oppveksten sin. Nå forteller de om hvordan den siste tiden har vært - og hvordan de ser for seg veien videre.   Foto: Håvard Haugseth Jensen

Saken oppdateres.

«Med egne ord»: Trillingene har blitt kjent i hele Norge siden de fortalte om sin sak i «Vårt lille land» på TV 2. Adresseavisen har bedt dem fortelle med egne ord om hvordan det har vært å stå frem og prosessen videre.

Når valget ble tatt om å stå frem med vår historie i «Vårt lille land», var vi på en måte forberedt på at «hele» Norge ville kjenne oss som trillingene som rømte til nabokjerringa og som ikke hadde en trygg oppvekst. Vi fikk en enorm respons etter den første episoden og den var fylt med kjærlighet, takknemlighet og støtte. Med en slik respons var det godt å stå frem med historien vår. Snakke varmt om fosterhjem, være åpen om en vanskelig barndom og ikke minst fortelle en historie som viser viktigheten av nestekjærlighet og ikke minst nabokjerringer.

LES FLERE innlegg fra spalten «Med egne ord»: Synne Rosenlund (18): Dette gir oss i det svarte samfunnet makten til å vise og tale vår frustrasjon

Runde to: Etter å ha gjennomgått mappene våre som vi mottok i januar/februar, ble kaninhullet adskillig dypere og følelsene mørkere. Vår historie ble nå et skrekkeksempel på det som ikke skal skje i velferdsstaten Norge. I samråd med Tonje og Frank i «Vårt lille land» ble vi enige om å lage et nytt program og vi forstod etter hvert under produksjonen at dette ble stort. Veldig stort. Det ble hentet inn flere ressurser til prosjektet. Resultatet kom på nettsiden til TV 2 søndag morgen 11. oktober og programmet gikk 22.15 samme dag.

LES BAKGRUNN: Vurderer sak mot barnevernet

En enorm bølge med støtteerklæringer slo inn over oss. Søndag til langt på natt, mandag, tirsdag, onsdag ... Meldinger på Facebook, Instagram, tekstmeldinger og telefoner. Vi hadde forberedt oss på at det ville bli oppmerksomhet, men ikke i den størrelsesordenen her. Selv om vi har måttet dykke ned i mørket og møte følelsene og minnene som vi hadde begravd og fortrengt, har det å stå frem med vår historie vært en fantastisk opplevelse. Vi vet nå at det vi har gjort, er både viktig og riktig. Vi har kommet nærmere som søsken, men har også forstått at dette er større enn oss selv. Det er så mange historier og skjebner der ute som ikke kommer til overflaten. Det kommer barn etter oss. Med meldinger som «Dere har hele Norge i ryggen!» i minnet, går vi mer enn gjerne i frontlinjen for å være stemmen til alle løvetannbarn.

«Med egne ord»: Catrine Næss: Jeg har vært heldig. Nå kan jeg delta i livet igjen

Når det kommer til hvordan kommunen har svart oss i denne saken, så er det viktig for oss å understreke at det er fint å få en beklagelse, både fra ordfører og kommunaldirektøren for oppvekst og utdanning. Men i det store bildet så er det dessverre ikke noe som fester seg. For oss som trillinger og enkeltpersoner så ble 2020 ekstremt tungt da vi fikk innsyn i våre egne papirer. Så hvor mye hjelper en kort beklagelse i det lange løp, når tilgangen til våre egne papirer resulterer i psykologtimer? Svært lite dessverre. Vi har fått flere tusen meldinger fra mennesker som kjenner seg igjen i vår oppvekst og den mangelfulle oppfølgingen fra barnevernet noe som gjør at vi virkelig kjenner på det å sette et eksempel og si at en beklagelse ikke er godt nok. Det er så mange barn og voksne som er eller har vært i en lignende situasjon eller verre, der de ikke har fått en beklagelse eller et svar i det hele tatt etter å ha kontaktet barnevernet.


Vi har full forståelse for at det er vanskelig og utfordrende å jobbe i barnevernet. Også i Norge. Men også i Norge er det alltid rom for å bli bedre. Når det kommer til barn så skal vi alltid jobbe for et tilnærmet perfekt system. Alle barn får tildelt en ryggsekk ved fødselen. Det skal være en ryggsekk fylt med kjærlighet og verktøy som danner et solid fundament for et godt liv, en god oppvekst og utvikling. Dessverre er det et faktum at det er ekstremt store forskjeller på innholdet i det som henger på små skuldre rundt omkring, og der kommer barnevern og systemet som skal være sikkerhetsnettet til barn og unge inn. Når det nettet svikter, er ikke en beklagelse godt nok. Dessverre.

LES OGSÅ: - Hadde barnevernet vært en butikk, hadde den vært konkurs

Når det gjelder vår egen sak, er vi nå i dialog med advokat for å få bistand og vurdering på hvordan vi skal gå frem videre. Utover det så ønsker vi å fortsette med å gå i front for at det må skje en endring i systemet og rutinene for at slike hendelser som vårt liv er et eksempel på aldri skjer igjen. Det er behov for en granskning. Ikke bare i Trondheim, men på landsbasis.

Når stortingspolitikere kommenterer saken og sier dette ikke er godt nok og bekrefter at en granskning er riktig å gjennomføre, så er det noe som må tas på alvor. Grunnen til at vi valgte å stå fram med dette, er at det er ingen barn som skal ha det sånn - og dette det blir mer fokus på. Motivasjonen nå er å ville hjelpe andre og vise ansikt. Og stå fram og tørre å si at man har hatt det eller har det tøft. Vi skal prøve å fortsette dele historien vår, dele og hjelpe andre med lignende historier. Vi vil stå fram som et eksempel på hvor bra det kan gå, men samtidig hjelpe de som trenger noen å støtte seg på.

Vi vil mer enn gjerne snakke med og være til hjelp for andre ved å fortelle historien vår og prate om erfaringer og hvordan det har vært, hvis noen ønsker det. Vi vil hjelpe på de måtene vi kan.

LES OGSÅ: - Det er en lang vei å gå før situasjonen er under kontroll

Hvis det er noen «nabokjerringer», lærere, barnevakter, foreldre og andre som er bekymret for et barn eller flere barn sin situasjon: Si ifra! Det er bedre å si ifra en gang for mye, enn en gang for lite.

Akkurat du kan være en som redder barn fra et liv de ikke skal leve eller oppleve. Det kan være både ubehagelig og skremmende og si ifra om noen som kanskje står deg nær som venner, familie og bekjente.

Barna dette gjelder, har ikke noe valg, de lever i dette og du kan være den som hjelper de ut av en vanskelig situasjon. Hvis man ser at det ikke blir tatt tak i: Varsle, aldri gi opp. Dette er de årene i livet til barn og ungdom som skal hjelpe dem og stole på andre, føle seg trygge, lære hva som er rett og galt. Mangler barn den grunnleggende tryggheten, kan de får det vanskelig i livet sitt videre. Å kjenne på en utrygghet at man ikke vet hva som kommer neste gang, er både utrolig sårbart og skremmende.

Å føle at en eller flere voksenpersoner hjelper, er en ubeskrivelig god følelse. Å føle seg sett på en måte man ikke har følt det før.

Vær den personen som gir et barn den følelsen. For alle barn fortjener et godt hjem, gode omsorgspersoner og støttespiller som skal lære de å bli de ungdommene og voksenpersonene de fortjener å bli.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå