Et sted for et verdig møte med døden

Kari Løvendahl Mogstad  Foto: Kim Nygård

Saken oppdateres.

Innlegget ble først publisert på bloggen livslangs.no. Gjengis med tillatelse.

Jeg sitter her med kaffen i halsen og hjertet i magen, og leser om Lukas Hospice, som bare etter et års tid er nødt til å stenge dørene.

Jeg og min familie har nylig opplevd å være pårørende ved Lukas Hospice, og jeg sitter derfor igjen med ekstra tristhet i dag, når jeg leser dette. Ikke på grunn av meg og oss, som var så heldige å få kjenne den fantastiske varmen, omsorgen og profesjonaliteten på kroppen, men for alle andre, som kanskje skulle få oppleve å ta farvel med sine kjære på et sted som dette.

Som de fleste andre som går langs livet, blir sykdom og død en uunngåelig del av det, og det kan komme både brått og brutalt, men også gjennom korte eller lange harde sykdomsperioder. Da er det tøft og krevende å både være den syke og de pårørende. Og det er også nesten alltid flere som har det vanskelig når et menneske som står en nær blir syk og skal dø.

LES BAKGRUNN: Døende pasienter har fått to uker på å komme seg ut

Det er her Lukas Hospice med sin etablering har fått en så viktig og unik plass i palliativ omsorg og pleie, med et helhetlig perspektiv, der det er gitt plass til døden på en verdig og respektfull måte. Her blir alle ivaretatt; den syke og de som står ham eller henne nær, enten det er ektefelle, barn, svigerbarn eller barnebarn. Det er plass til alle, alle blir «sett», og man kjenner på en ro og tilstedeværelse oppe i alt det triste og forferdelige.

En slik måte å bli møtt på når man vet at nære og kjære skal dø, er med på å gjøre døden lettere å forberede seg på for den døende, og jeg er overbevist om at det også gjør det bedre å komme videre for den som sitter igjen. Og at det ligger mye helsegevinst i det, både for psykisk og fysisk helse. I en tid da det er vedtatt at det skal fokuseres mer på pårørenderollen, så er dette et veldig godt eksempel på hvordan man også ser de pårørendes behov og ønsker. Dette er viktig både for den syke og de som er rundt, for at man skal klare å holde seg oppreist når sykdommen og døden er der, men også etterpå.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Styrket omsorg ved livets slutt

Skal det ikke være plass eller råd til å ivareta livskvalitet for dem som er døende? Vi vet at, til tross for at ansatte jobber hardt og gjør så godt de kan, så er det nokså brutalt og «kaldt» ved ulike institusjoner, og det er ikke mye tid eller rom for å skape en verdig død for mange som ligger og dør i sykehusene eller på sykehjem rundt omkring. Det er travelt og hektisk, og det er lite eller ingen plass for pårørende til å ta del i dette på en god og verdig måte. Slike hektiske og harde forhold skaper mye redsel, utrygghet og vonde opplevelser for alle parter. Og det burde ikke være slik i et land som vårt, der vi burde hatt råd til å også sikre en verdig omsorg ved livets slutt.

Olav, til venstre i bildet, mener omsorgstilbudet ved Lukas hospice i Malvik er uvurderlig. Hans dødssyke kone får ro og trygghet, han får avlastning og hjelp til å håndtere vanskelige følelser, skrev Adresseavisen tidligere denne uken.  Foto: Mariann Dybdahl

Ved Lukas Hospice ble min kjære mor behandlet med største respekt og verdighet, og det var en rolig, trygg og tydelig profesjonalitet i alle ledd. Dette smittet over på oss alle, og det var et sted der vi alle, også barna og ungdommene mine, kunne kjenne seg sett og være seg selv i den prosessen de var i, på hver sin måte.

Og det var også tid og ro etter at døden inntraff, og man kjente at man kunne puste litt før man måtte ta endelig avskjed. Dette var en stor kontrast til de historier man hører om hvordan man må «rydde» seg ut og gå videre, nesten så fort den døde har trukket det siste åndedraget.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Aktiv dødshjelp kan bli en rettighet. Da må noen få plikt til å ta liv

Jeg håper inderlig at politikerne, og dem som kan gjøre noe med dette, skjønner viktigheten av at Lukas Hospice må få jobbe videre, med den unike kompetansen og funksjonen de har. De må få beholde de øremerkede midlene de fikk forespeilet, og fortsette å bygge opp en unik kompetanse innen palliativ pleie og omsorg, som mange andre innen helsevesenet også kan dra nytte av. Og dermed mange andre som kommer i en lignende situasjon som oss, der man trenger trygge, gode og profesjonelle hender og hoder i en tung, hjelpeløs og sorgfull del av livet.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå