«Får vi frokost? Kan jeg gå ut av rommet? Må hele skolen testes?»

Malin Larsen Gjerde.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Rett etter høstferien opplevde vi koronasmitte på folkehøgskolen min. Jeg våknet tidlig en søndagsmorgen etter vi hadde blitt satt i karantene. Den siste beskjeden vi hadde fått var å vente på ny beskjed. Ting var uvisst. Jeg sjekket skolens Facebook-side igjen og igjen. Ingenting. Hva skjer? Jeg er sulten. Får vi frokost? Kan jeg gå ut av rommet? Hvordan håndterer de situasjonen? Tenk på alle som kan være smittet. Må hele skolen testes? Jeg trodde ikke helt på det. Tenkte vi kanskje måtte være på rommet et par dager før vi kunne dra på «driftrike» på onsdag med klassen.

Etter en stund tikker det inn en melding: Hele skolen skal koronatestes i dag. Det blir karantene i ti dager. Vi vil få måltider servert på rommet. Denne søndagen var en kjip dag. Da vi gikk til testingen, hadde vi på oss munnbind og måtte holde tre meter avstand til alle. I gymsalen sto smittevernsteamet i fullt smittevernsutstyr og testet oss én etter én. Det var en spesiell følelse. Så seriøst. Alt på grunn av et virus. Du kan ikke se det, det er usynlig. Folk gråt etter å ha fått den rare q-tipsen stappet langt oppi nesen. Jeg gråt over hele situasjonen.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

Etter hvert syntes jeg det ble ganske utfordrende å være så mye på rommet. Vi hadde nå fått tilbake testresultatene og alle var negative. En stor lettelse! Jeg prøvde å holde meg opptatt. Gikk på tur, ommøblerte, ringte mye hjem, «snappet» folk, sov. Følte meg likevel så innesperret. Det er rart å bli stresset av å ikke ha noe å gjøre. Etter noen dager endte det med at jeg flyttet ned i klasserommet vårt. Jeg går multisportlinje, så klasserommet er en garasje med masse utstyr og to sofaer som jeg slår sammen og sover på. Litt spesielt å bo her. Men det er stort. Pusterom. Egentlig ganske luksus.

Samtidig som jeg flytter midlertidig, blir det åpnet opp for å spise i matsalen igjen. I grupper, med god avstand. Ting ble lettere. Lærerne arrangerte digitale konkurranser med premier, handlet for oss og passet på oss. De har virkelig vært gull og spredd mye positivitet i en utrivelig situasjon! Medelever begynte etter hvert å henge i større grupper utendørs. Noen også innendørs selv om det ikke var lov. Det er vanskelig å holde seg unna, når alle testene var negative og restriksjonene gradvis ble lettere.

Alle har reagert på og håndtert karantenesituasjonen på forskjellige måter. Gutta har gamet. Sittet oppe hele natta for da er nettet best. Noen har nesten ikke beveget seg ut av rommet, andre har gått tur flere ganger om dagen. Noen har syntes det har vært helt ok, andre har gått på veggen.

Vi er vant til å ha en enorm frihet i Norge, og å da få restriksjoner på hvor sosiale man kan være er utfordrende. Kanskje spesielt for unge. For ungdommer trenger å være sosiale. Mange av oss har et større behov for å møte nye mennesker, oppleve nye ting, leve livet, erfare, enn voksne.

I forhold til hvordan ting var i mars, har vi nå generelt i samfunnet fått friheten vår tilbake, men med det økte også koronaen. Det er ikke over. Jeg er bekymret for hvor lenge dette vil vare. Vil det gå mye mer utover min og andres ungdomstid? Når vil vi få reise igjen? Vil vi klare å utrydde viruset? Hva skjer egentlig videre?

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!


På forsiden nå