«Jeg så på pulsklokka mi hele tiden, så at pulsen bare steg og steg»

Marit Kvåle Gissinger.  Foto: Privat

Saken oppdateres.

Torsdag 12. mars 2020. En dato jeg tror jeg vil huske for alltid. I et år som virkelig ble unntaket, ett år jeg vil huske for alltid. Jeg var med alle de andre sjuendeklassingene på naboskolen, der vi brukte å være hver torsdag. Vi satt og tegnet og sydde, da den ene kontaktlæreren vår kom. Han sa, utrolig rolig, at vi snart skulle tilbake til skolen vår for å hente bøker, i tilfelle skolen ble stengt på fredag. Jeg husker jeg så på pulsklokka mi hele tiden, så at pulsen bare steg og steg. Jeg var veldig spent, redd, nervøs og glad. Alle følelsene surret rundt i hodet mitt på en gang. Jeg hadde egentlig hatt det slik i snart et døgn.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

For det startet vel egentlig dagen før. Jeg satt hjemme, og skulle snart på den siste håndballtreningen på lenge, selv om vi visste at kampene var innstilt. Da håndballtreningen startet, hadde mange bestemt seg for å ikke komme, på grunn av smittefare. Vi ble derfor ganske få på den treningen, og følte oss enda mindre med at vi måtte være så langt unna hverandre som mulig. Jeg tror alle følte seg litt rare, og vi begynte å sammenligne det hele med en zombieapokalypse, eller romvesen-invasjon. Det var som om vi var fanget i hallen, at vi var de eneste igjen på jorda, og at kun vi kunne redde verden.

Men tilbake til den torsdagen. Vi kom oss til slutt hjem, etter mange samtaler, og deling av bekymringer. Da vi forlot skolen, viste vi bare at det skulle være stengt neste dag, men utover kvelden ble det klart at alle skoler og barnehager skulle bli stengt de neste to ukene.

Disse to ukene ble veldig rare. I starten likte jeg det. Jeg fikk sove lenger, bestemme selv når jeg skulle jobbe, og vi fikk litt mindre skolearbeid enn vanlig. I starten startet jeg faktisk dagen med å gå en runde rundt huset. Jeg laget også planer for hver dag, med når jeg skulle gjøre hva.

Jeg tror tålmodigheten min sprakk en stund før vi gikk inn i de neste to ukene. For etter fjorten dager hjemme, nesten bare med familien, ble jeg utrolig lei. Helgene var verst. Med hytteforbud, ingen håndballkamper eller skirenn, var det svært lite å finne på. Etter hvert begynte interessen for hjemmeskole også å dabbe av. Dagene ble lange, og om jeg syns én oppgave var kjedelig, kunne jeg bli sittende i over en time å se i luften.

Heldigvis begynte samfunnet å åpne litt og litt. Vi fikk begynne med organisert trening, og etter noen uker med det, startet også skolen igjen. Selv om vi kun kunne være med egen klasse, var det mye bedre enn å være alene. Vi fikk faktisk et ganske bra klassemiljø òg da. Når alle i klassen måtte være samlet på et avgrenset område, måtte vi være sammen, og begynte å leke sammen. Vi fikk også en liten avslutning. Det ble ikke noe skuespill, som tidligere sjuendeklasser, men vi lagde en video, spiste pizza og holdt taler.

Dette har vært et veldig annerledes år. For min del har det gått ganske fint, jeg har sluppet ganske billig unna. Jeg håper slutten på pandemien begynner å nærme seg, og at #altblirbra.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!


På forsiden nå