«Ung. Uvitende. Redd.» 

  Foto: PRIVAT

Saken oppdateres.

Koronasituasjon preget mange mennesker, inkludert meg selv. Blandede reaksjoner fylte kroppen min, men så klart tok det negative overhånd. Etter å ha fått nyheten om at et virus hadde rammet verden følte jeg meg først irritert. Irritert på Kina. Irritert på viruset. Irritert over at jeg ikke kunne gjøre noe. Lille meg i en stor verden. Hvordan skulle dette gå? Hvordan ville det gå med mine nærmeste? Hvordan kunne jeg hjelpe? Alle disse spørsmålene fylte hodet mitt, selv om jeg innerst inne visste at det eneste som kunne hjelpe var tiden.

Det å være ung i koronaens tid var fint og fælt på samme tid. Personlig så jeg kun det negative i starten. Frykten for å smitte noen var stor, og det å møte besteforeldrene mine måtte utsettes en god stund. I tillegg kunne jeg ikke møte venner, og sosiale medier ble raskt den eneste plattformen vi kunne se hverandre på. Jeg fikk ikke se alle lærerne mine, og skolesituasjonen min ble helt annerledes. Teams-møter hver morgen, hjemmelekser og ingen fysisk kontakt med lærere og medelever. I og med at jeg gikk inn i min siste periode på skolen var dette svært trist, og ensomheten ga meg et hardt slag i magen.

Vil du lese flere slike debattinnlegg? Sjekk ut mer her!

Samtidig, tror jeg at jeg snakker for flere når jeg sier at koronasituasjonen også brakte med seg gode ting. Det ble mer tid med familien, noe jeg likte svært godt. I tillegg fikk man se hvem som var sine nærmeste venner. De som spurte om alt gikk bra. De som var der for meg. De som brydde seg.

Det at landet vårt ble stengt ned, hadde jeg aldri trodd. Når jeg mimrer tilbake til den tiden da viruset kun befant seg i Kina, husker jeg godt at jeg lo. Tanken på at viruset skulle komme hit traff meg aldri, og sjokket ble stort som få da det første tilfellet oppsto. Viruset var brått kommet meg i møte, og både hverdagen og livet ble snudd på hodet.

Mange ungdommer jublet over situasjonen, og var svært glad for at skolene skulle stenges. Enig var jeg i starten, men tankene mine skulle snart endres, ettersom hverdagen ble svært ensidig. Jeg savnet alle de tingene jeg før tok for gitt. Fotballtreninger, være med venner hver dag på skolen, møte lærere. Alle disse tingene var nå borte. Jeg var lei!

Når man går inn i den siste perioden av skolen, er det ofte at det blir hektisk. Selvstendigheten er i ferd med å bli testet, og eksamen er i stort fokus. For oss ble det ikke helt slik. Eksamen ble avlyst, noe flere var glade for. Meg inkludert. Eksamen ville gitt mye erfaring, men tanken på å slippe eksamen gjorde meg glad.

Koronasituasjonen. Jeg sitter fortsatt igjen med blandede følelser. Mye fint førte med, men også mye negativt. Det å ikke kunne møte venner eller slekt gjorde meg trist, og den ensidige hverdagen begynte å gå meg på nervene. Jeg vet svært godt at situasjonen enda ikke er over, og jeg håper alle sammen gjør det lille de kan. Dette, slik at vi kan komme tilbake til normalen raskest mulig både for meg og for flere unge, uvitende, redde ungdommer med kun tiden til hjelp.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!


På forsiden nå