Skulle vi prøvd å endre våre vaner?

Saken oppdateres.

Debattanten deltar onsdag kveld i paneldebatt med Partiet Sentrums Geir Lippestad på Thora Storm videregående skole.

Det er utfordrende å skulle endre på våre vaner. De er blitt til i løpet av våre hverdagsliv over flere år, og vi tenker vel kanskje ikke så mye over dem lengre. Vi tenker nok heller ikke på hvilke miljøavtrykk disse vanene etterlater seg. Ofte kan tiltak mot klimaendringer virke fjerne. Videre er det lett å overlate ansvar til andre personer og aktører. Dette innlegget er mer et forsøk på å illustrere hvordan hver enkelt av oss, i våre hverdagsliv, rent faktisk kan bidra positivt til utviklingen og fremme bærekraftig utvikling. Jeg vil presentere noen tall og tanker omkring to ulike ressurser, nemlig mat og vann.

LES OGSÅ: Derfor støtter jeg etableringen av et helt nytt parti

Først ut er vårt lands matsvinn. Det er på mange måter et privilegium å kunne ha sitt kjøleskap fylt opp av matvarer. Dessverre er det mange som ikke vet når sitt neste måltid kommer, både her til lands og ikke minst i andre deler av verden. Selv om det har vært noe fokus på vårt lands matsvinn, var jeg personlig ikke klar over hvor ille det faktisk er. I Norge kastes det mer enn 390 000 tonn med spiselig mat hvert år. Husholdningsleddet står for hele 58 prosent av dette matsvinnet. 390 000 tonn. Det tilsvarer vekten til 40 Eiffeltårn. Det er videre like mye som vekten til 5 000 SAS Boeing 737-700/800 passasjerfly. FN har faktisk estimert med at en tredjedel av all mat som produseres i verden aldri blir spist. Dette er problematisk både fra et etisk og miljømessig perspektiv, ettersom at matproduksjon legger beslag på ca. 37 prosent av klodens landarealer, 70 prosent av ferskvannet, og står for over 20 prosent av verdens globale klimagassutslipp. I 2019 ble nærmere 750 millioner - eller nesten en av ti mennesker i verden - utsatt for et alvorlig nivå av matusikkerhet. Samme år manglet nær to milliarder mennesker jevnlig adgang til trygg, næringsrik og tilstrekkelig mengde mat.

Den andre ressursen er vann. Vi bør så absolutt bli mer bevisste på hvordan vi bruker denne ressursen. Vann er, på lik linje som mye annet, en uttømmende ressurs om vi ikke har ubegrenset mengde av. Selv om ca. 70 prosent av jordkloden er dekket av vann, er kun litt over to prosent av dette vannet ferskvann (vann som vi kan bruke til f.eks. drikkevann) og høyst én prosent av ferskvannet er tilgjengelig for oss. Det betyr kort og godt, slik National Geographic har regnet ut, at bare 0,007 prosent av alt vann i verden er tilgjengelig for å holde liv i klodens åtte milliarder mennesker. Per i dag er det flere skremmende illustrasjoner på hvordan vannmangel påvirker livene til flere millioner mennesker. I India er det allerede 600 millioner mennesker som lever med «stor til ekstrem vannmangel» ifølge en statlig rapport fra 2018. Da Pakistan ble grunnlagt i 1947, var det 5000 kubikkmeter vann tilgjengelig per innbygger per; i dag, mest på grunn av befolkningsveksten og sløsing av ressursen, er tallet nede i 1000 kubikkmeter vann per innbygger. Mulig den mest bekymringsverdige hendelsen på synlig vannmangel var Cape Towns «Day Zero» i mars 2018. Etter en av de verste tørkeperiodene på mange tiår, skulle kranene bokstavelig talt bli tørre.

Utfordringene med vannmangel er per i dag skremmende nok globalt. I skrivende stund mangler så mange som to milliarder mennesker tilgang til rent drikkevann, og over fire milliarder har ikke vann tilgjengelig for sanitært bruk. Ifølge FN kan til sammen fem milliarder mennesker ha dårlig tilgang til ferskvann innen 2050. Videre mangler ca. tre milliarder mennesker grunnleggende håndvaskfasiliteter i hjemmene sine, og betydningen av en trygg håndvask er noe vi i disse tider vet viktigheten av.

Å endre på vårt forbruk av disse ressursene er overkommelig, men overhodet ikke lett. Likevel er jeg en forsiktig optimist. Jeg håper at innlegget har appellert til flere som ønsker å gjøre noe med måten de bruker disse ressursene på. Jeg forventer ingen markante endringer i vanene til dere som leser dette. Dette har en sammenheng med at vi, i all hovedsak, mangler både den nødvendige nærheten og tilknytningen til disse utfordringene. Derfor kreves det en høy grad av bevissthet og refleksjon for å gjøre varige endringer omkring dette tema. Personlig har jeg et forbedringspotensial på å sløse mindre, så undertegnede er ikke noe moralpoliti. Mitt ønske derimot er at denne kronikken skal være opplysende, og også kunne påvirke noen til å bli mer bevisst på forholdene rundt disse ressursene.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå