Hvor blir det av de 50 barna fra Moria?

Saken oppdateres.

Nå er kofferten pakket og jeg skal tilbake til Moria for mitt 9. oppdrag der. Men hele tiden hjemme har jeg hatt dem med meg - de indre bildene av voksne og barn jeg har møtt i Moria. Ali, Farzad, Ruth og Fatima og mange av de andre nesten 3000 barna som er fanget i leiren. Vi har ledd og lekt, tullet og herjet. Men vi har også grått og fortvilt, klemt og trøstet. For det er kort mellom gleden og fortvilelsen i Moria. Leken løser opp stive skuldre og letter på trykket, men på millisekund slår det over i gråt og fortvilelse, sinne og frustrasjon.

Fordi de er redde og de har vært det lenge. Fordi de savner familien de mistet på flukt og vil savne dem lenge. Fordi de ikke har noe sted å kalle hjem eller føle tilhørighet til, og ikke har gjort det på lenge. Har man en gang vært i Moria kan man ikke glemme de varme menneskene man har møtt, i det brutale livet de må leve.

LES OGSÅ: Jeg blir nummen, men det hjelper ingen

Et liv Europa tvinger dem til å leve. Bak piggtråd og i gjørme. Et liv uten rettigheter eller verdighet. Et liv uten mulighet for å ta en dusj eller vaske klær så man blir kvitt skabben. Et liv der man takknemlig må ta imot den maten man får utdelt, selv om den kan både være råtten og det er for lite. Europa vet at det skjer, men lar det fortsette.

De lukker øynene for at diabetikeren ikke får den medisinen han trenger. De snur ryggen til når babyer dør av diare. De ignorerer alle våre rop om at flyktninger skal ha samme rettigheter som alle andre. For selv om de er flyktninger er de først og fremst mennesker.

Mennesker som ungjenta som savner skolen. Hun leser det hun kommer over for å fortsette å lære. Hun benytter enhver anledning til å snakke med en frivillig slik at hun kan snappe opp et nytt engelsk ord eller to. Hun hjelper lillebror med skrivingen fordi hun ikke mister håpet om at en dag skal de begge få komme tilbake til skolebenken. Få en utdanning. Leve et liv med hevet hode.

LES OGSÅ: Er noen barn mer verdt å redde enn andre?

Mennesker som pappaen som bar sitt skadete barn på ryggen over et fjellpass. Som gikk til han selv stupte, men som fortsatte å fortelle henne at de var på vei til tryggheten. At han skulle passe på. At alt skulle bli bra. Han gråter når det mørkner, men lar barna aldri se det. For de skal vite at pappa er sterk og at han skal beskytte dem. Om han så må ofre livet.

Mennesker som ung-gutten som usikker la ut på sin første reise alene fra land til land. Som aldri hadde sett havet før, men som trøstet de andre i båten da de ble redde. Som nesten er voksen, men som likevel bærer savnet etter mor og forteller henne at han er i Danmark så hun ikke skal bekymre seg. Han kommer seg gjennom dagene ved å hjelpe andre, smiler og er raus med klemmene. Han finner en styrke jeg beundrer. Fordi livet han må leve er lagd for å bryte ned.

LES OGSÅ: Reisebrev fra et helvetes ferieparadis

Mennesker som deg og meg. For det er det dette handler om. Markeringene, signaturene, skoinnsamlingen, lysene vi tenner, kronikkene som skrives med krav om evakuering: det handler om at vi ikke kan snu mennesker ryggen. Som har krav på de samme universelle rettighetene som oss. Som fortjener vår medmenneskelighet. Det norske folk har vist at de har det. Et klart flertall slutter opp om kravet om evakuering og gang på gang er det mobilisert over hele landet. Senest nå i helgen med markeringer i 34 byer. Det gjør meg stolt å se. Men desto mer trist at de 50 som ble lovet evakuert, fortsatt fryser i Moria. Det blir en tøff vinter.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå