Et beist i våre gater

Saken oppdateres.

Det rusler et beist i våre gater. Som et pledd med motsatt funksjon legger det seg over by og land; uansett hvor du bor, føler du vinteren. Selv om mange land opplever en form for vinter, er den norske vinteren forholdsvis unik. Den er kaldere enn de fleste, og kommer i mange former. Fra de bitende kulingene ved kysten til de tørre morgentimene i innlands-Norge, den norske vinteren i alle sine spektakulære nyanser har nesten bare en fellesnevner: Den er like nådeløs som den er vakker.

Hvis du observerer byenes gater lenge nok, vil du se mennesker som ikke er ute for å klarne tankene, rusle mellom gode lag, eller se på den vakre vinteren. I strømmen av mennesker som pendler fra hus til hus vil du se folk som ikke assosierer vinteren med vakre snøfnugg og varm kakao, men med angst og uro. Mennesker som, væpnet bare med det de har på kroppen, må møte det største og verste norske beistet.

Les også: Ada Arnstad: Meldingene viste meg hvilket tøft år vi snart legger bak oss

Det er et helt avgjørende vern mot vinterens vold, og jeg tror de fleste av oss kjenner en viss takknemlighet når vi endelig kommer inn i husvarmen etter en tur i landskapet. For de fleste av oss er det å fryse i hjel, eller tanken på å bruke en natt ute, en fremmed tanke. Vi tenker sjeldent på at noen av oss er byttedyr for et beist når vi slår oss til ro for kvelden.

Vinteren. Dette monsteret, som lusker utenfor hvert eneste vindu og dør, og som vi vet kan ta liv, truer nå de svakeste blant oss. For noen uker siden fortvilte ansatte i Nav Tromsø over hvordan de fryktet å ikke ha kapasitet til å hjelpe alle som søkte om midlertidig bosettelse når vinteren kom. Da hadde ikke vinteren kommet enda.

La meg være tydelig: Nå kommer vinteren, og det er ikke umulig at menneskeliv går tapt. De vil da ikke gå tapt fordi vi ikke vet hvordan uskadeliggjøre monsteret som er vinteren. De vil ikke fryse, få frostskader, og potensielt dø fordi vi som samfunn ikke forstår hva kulde er. De vil fryse i hjel, utelukkende, fordi fellesskapet ikke fikk lov til å stille opp for dem.

Les også: Tillitsvalgt raser mot lue-gave fra Helge Garåsen

Dette er ikke et angrep på folk flest, og spesielt ikke deg som leser: Jeg velger å tro at vi Norge er fylt av solidariske og gode ildsjeler som aldri kan akseptere at mennesker fryser i hjel. Men, det er altså mennesker i dag som ikke kan eie sine hjem, som aldri vil få et hjem og som er avhengige av fellesskapet fordi boligspekulantene har satset på å spille monopol med boliger som kunne vært hjem.

Vi har organisasjoner som utfordrer dette beistet. Med bandasjer og ildsjeler organiserer de sengeplasser, koker kjeler med suppe og redder liv. Men, dette med at mennesker i vårt samfunn ikke har et tak over hodet når vinteren kommer luskende er ikke et problem som kan bekjempes med bandasjer. Det er ikke et sår i samfunnet vårt; det er en sykdom.

Og det finnes en kur. Kuren har flere steg, men det første og viktigste er det bare Trøndelag Arbeiderparti som vil ta. Vi skal nemlig lovfeste retten til et hjem, så også de som ikke har råd til å betale for et vern mot vinterens vold kan vite at det kommer en dag i morgen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå