Jeg kjenner på julehjelpløshet, men også julehåp

Saken oppdateres.

Jeg brygger julekaffe fra det lille trønderske kaffebryggeriet Pala og tar kaffekoppen med meg til Festningen. Setter meg på en liten avsats ved festningsveggen, dingler med bena, drikker julekaffen og ser på den lilla julehimmelen. Kjenner på julefreden. Kjenner på julevinden som herjer med håret. Kjenner på juleforvirringen og julevreden. På hele denne nye ferske og samtidig utrolig gamle og slitte juleverdenen.

Jeg sitter høyt og får god oversikt. Jeg ser voksne og barna gå tur ved Festningen, de møter på kjente, ønsker hverandre god jul og flirer. Denne godheten og nærheten gir meg juleglede. Samtidig sitter det barn i gjennomvåte telt i Moria og ikke vet hvor trygge og varme jula og livet kan være. Man trenger ikke å tenke seg så langt som til Moria. Her i byen sitter det nok av barn som kjenner seg utrygge i sine hjem, og det sitter nok av ensomme voksne som gruer seg til og kanskje hater denne høytiden. Jeg tenker på dem og jeg kjenner på julehjelpløshet og på julesorg.

LES OGSÅ: Jeg er i karantene denne uken, og kan dessverre ikke gå ut og nyte snøen fullt ut

Jeg ringer min venninne Hege og hun forteller om en gammel syk katt hun fant i nabolaget nå på mandag, og som hun måtte ta i hus og ta vare på. Jeg hører på hennes historie og jeg kjenner på julehåp. Hege har laget brune pinner som hun skal ta med seg når hun skal til julemiddag hos meg senere i kveld. Jeg vet ikke om jeg noensinne har smakt brune pinner, så jeg gleder meg til å smake dem.

I går fikk jeg mandelhjerter av en annen god venninne, Iren, og de har jeg nesten spist opp. Jeg har laget julebortsch som jeg skal servere i kveld. Og jeg har selvfølgelig kjøpt både julegløgg og julemandariner. Tanken på all den fantastiske julematen, både den tradisjonelle og ikke-tradisjonelle, og på alle de forskjellige julekakene gjør at jeg kjenner på julerumling i julemagen.

Jeg sitter på Festningen i en liten time, også går jeg hjem for å se julegudstjenesten fra Nidarosdomen og høre guttekoret synge julen inn. Selv om jeg ikke er kristen, gir deres sang meg julefrysninger og jeg kjenner på julefryd.

LES OGSÅ: Sovjetiske tilstander på Møllenberg

Jula er som alt annet så mye mer enn bare kos og hygge. Den rommer det vi menneskene klarer å romme i oss. Jeg kjenner på alle disse følelsene, men det jeg kjenner kanskje mest på er julesårbarheten, på hvor godt og hvor skjørt livet er. Hvor viktig det er å ikke være blind for det vi har: venner, maten, musikken og varmen, og hvor viktig det er å ta vare på hverandre og på denne jorda vi lever på.

Fortsatt god jul!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå