Et forsøk på å forstå det som skjer i USA

Det vi så onsdag var voldelig obstruksjon av lovlige demokratiske prosesser som hittil har kostet fire mennesker livet. Presidenten kalte dem patrioter, skriver Ellen Reitan.   Foto: Mike Theiler

Saken oppdateres.

Etter et knapt år i ørkenstaten på grensa til Mexico skal jeg overhodet ikke påberope meg å forstå USA. Det er geografisk og kulturelt langt fra Phoenix til Washington DC, men de strømningene som onsdag fikk utfolde seg oppsiktsvekkende uhindret i den amerikanske hovedstaden, er ikke nye. De har opptrådt på tvers av delstatsgrenser over lang tid. Det var sjokkerende bilder som rullet over tv-skjermen onsdag kveld, men det var det også da Trump-tilhengere forsøkte å ta seg inn i valgtellelokalene i Phoenix i november. Og da lignende grupper planla å kidnappe guvernøren i Michigan i oktober. Og da Trump beordret tåregass mot fredelige demonstranter i juni.

LES OGSÅ: I går kom et varslet angrep. Nå må vi komme oss ut av dvalen

I sommer fortalte en kompis at besteforeldrene hans var livredde for Black Lives Matter-demonstrantene de hadde sett på tv, før de i neste åndedrag sa at virushysteriet snart måtte ta slutt. De bor i rurale deler av Midtvesten, flere hundre mil fra nærmeste demonstrasjon, men frykter opptøyer i nabostaten mer enn en pandemi som herjer egen småby. Kompisen min er en liberal demokrat som støttet langt mer progressive kandidater enn Biden, men kommer fra en familie som synes Fox News er for venstrevridde og som primært får med seg nyhetene fra konspiratoriske Youtube-kanaler. Dette er det landet Biden og Harris skal forene.

Det har nærmest gått inflasjon i å snakke om hvor delt det amerikanske samfunnet er. Likevel er det et essensielt bakteppe for å forsøke å forstå alt vi ikke forstår. Disse forskjellene har blitt mer synlig, og trolig også sterkere, som konsekvens av pandemien, presidentvalget og demonstrasjonene i kjølvannet av drapet på George Floyd. På mange måter har jeg ikke egentlig levd i USA. Kun glimtvis har jeg sameksistert med de gruppene vi så på tv i går. Som da jeg en dag glemte munnbind på butikken, og fikk anerkjennende nikk fra mennesker med «Trump life matters» på t-skjorta. Det var mildt sagt et kultursjokk å komme tilbake til et land hvor mange mener naboen har for mange nærkontakter.

LES OGSÅ: Opprøret i Washington: Se de dramatiske bildene

Inntil i høst var det over 20 år siden en demokratisk presidentkandidat fikk flertall i Arizona. Det var den siste staten på fastlandet som ble innlemmet i føderasjonen, dette kan trolig bidra til å forklare hvordan skepsisen til nasjonale myndigheter står sterkere enn tradisjonelle verdispørsmål som ofte preger republikanske stater. Likevel stilte altså de mest innbitte Trump-supporterne opp da presidenten mente at lokale myndigheter ikke greide å forvalte sin egen valgordning. Enda mer absurd blir det når en tar med i betraktningen at poststemmene ble talt først i Arizona, slik at den demokratiske ledelsen på valgnatta var så stor at Fox News utropte Biden som vinner lenge før storparten av stemmene var opptalt. Dermed ville demonstrantene neppe stanse tellingen, slik de agiterte for i stater som Georgia og Pennsylvania. Det er fristende å gjøre narr av disse logiske bristene, men det er egentlig veldig lite ved det som er morsomt. Det er eksempler på en stor gruppe mennesker som lytter til én person, og kun ham. På tross av paradokser og logiske brister, på tross av etablerte sannheter og nyvunnen kunnskap.

LES OGSÅ: Dette viser hvor farlige Trumps ord er

Dette er nok et bevis på at de som sier at ord ikke betyr så mye tar feil. For det begynner alltid med ord. Ord vi begynner å tro på. Ord vi begynner å tenke selv. Ord vi gjentar. Ord som bygger virkelighetsbilder og som påvirker hvordan vi agerer.

Vi hadde portforbud i en uke etter de første store Black Lives Matter-demonstrasjonene i Phoenix, innen utgangen av juni var minst 14 000 mennesker arrestert og nasjonalgarden satt inn i alle byer. Onsdag kveld ble folkene som tok seg inn i det amerikanske parlamentet med vold nærmest høflig geleidet ned trappa på vei ut av politiet. Mange omtaler det som skjedde som en demonstrasjon. Jeg er økonom, og dermed langt ifra noen ekspert på korrekt begrepsbruk i settinger som dette, men jeg kan ikke forstå at «demonstranter» er en dekkende beskrivelse. Kongressmedlemmer ble avbrutt i viktig konstitusjonelt arbeid og evakuert i sikkerhet fordi uvedkomne tok seg inn i parlamentsbygningen på truende vis. Blant inntrengerne befant det seg kjente nazister.

Retten til å demonstrere er en essensiell del av det demokratiet disse grupperingene slåss for å bryte ned. Stort bedre er det neppe å kalle dem pøbler, slik blant annet NRK gjorde i sin dekning. Pøbel gir assosiasjoner til noe marginalt verre enn guttestreker. Det vi så onsdag var voldelig obstruksjon av lovlige demokratiske prosesser som hittil har kostet fire mennesker livet. Presidenten kalte dem patrioter, og sa han forsto dem. Ord er mektige, særlig fra mennesker med makt.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook!

På forsiden nå