Pårørende ved sykehjem i Trondheim: Dagliglivet i disse koronatider

Tiltakene for å hindre spredning av koronaviruset har tydeliggjort mangelen på brukermedvirkning på alders- og sykehjem, mener debattantene. Arkivbildet viser Helge Garåsen, Tove Røsstad og Rita Ottervik.  Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Jeg ønsker å dele noen erfaringer fra kontakten med alders- og sykehjem i Trondheim. Ved å fortelle om situasjoner beboerne opplever daglig, håper jeg å reise en debatt rundt hvordan vi ønsker forholdene skal være.

I en tid med fare for at vi blir smittet av koronavirus, møter de som lever på alders- og sykehjem noen ekstra utfordringer. Vi tar ansvar for at eldre mennesker skal ha det bra, og vi sier at vi må beskytte/skjerme dem fra de helseutfordringene viruset kan gi. I praksis betyr det isolasjon fra resten av samfunnet. Besøk begrenses, i tillegg til at det fra før av ikke er lagt til rette for naturlig samvær på hjemmet, og heller ikke samfunnsdeltakelse utenfor institusjonen. De som bor der fratas muligheter til en stimulerende hverdag.

Når jeg besøker min kone ...

1. må jeg avtale besøkstid på forhånd

2. ringer jeg på utenfor hjemmet

3. kommer ansatte og henter meg

4. vasker jeg hendene i sprit før jeg går inn

5. åpner personalet dørene

6. holder jeg to meter avstand til alle inne i bygningen

7. får jeg ikke røre noe på avdelingen eller på rommet til min kone

8. får jeg servert kaffe

9. snakker vi sammen, uten å berøre hverandre

LES OGSÅ: Livet på alders- og sykehjem

Det viser seg at helsetilstanden til min kone blir dårligere, og mye skyldes den psykiske utfordringen. Muligheten for å snakke med en psykiatrisk sykepleier vil sannsynligvis være til hjelp for flere beboerne på alders- og sykehjemmet. Gjennomføring av overraskende tiltak mot virusspredning, har gjort mange beboere redde. Personalet bør ha mer tid til å snakke med beboerne. Innimellom oppdager pårørende at medisineringen er gal. Misnøye med, og usikkerhet rundt, helsetilstanden og medisinering gir beboerne behov for å snakke med lege. Men legen som er knyttet til alders- og sykehjemmet har alt for liten tid til samtaler med beboerne. De får ikke snakket om sine varierende behov, og blir ikke meddelt svar på blodprøver. Om en beboer skal være trygg i den oppfølgingen han/hun får, må han/hun bli godt informert om tiltak og hensikten med tiltakene.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Regelmessig massasje, og bruk av støttestrømper blir ikke hensiktsmessig, om ikke personalet lager rutiner for slik oppfølging. Viktige hjelpetiltak blir tilfeldig utført, og kan sågar bli forsømt.

Det er generelt få ansatte på alders- og sykehjem. Beboerne blir mye overlatt til seg selv, uten at de har noe handlingsrom knyttet til egne initiativ. Rammen sier at personalet skal utføre det som trengs å gjøres, og det fører til at beboerne blir avhengige av personalet. Det beboerne kan (og bør) ta ansvar for selv, gjør ofte personalet, uten å informere eller spørre beboeren om hvordan det oppleves. Det er langt fra alle beboerne som ønsker at personalet henter klær i skapene, og «rydder» på rommene. Om klær og gjenstander ikke er «på plass», fører det til usikkerhet og mistenksomhet.

Tiltakene for å hindre spredning av koronaviruset har tydeliggjort mangelen på brukermedvirkning på alders- og sykehjem. De som bor på disse institusjonene, må få bli mer aktiv/delaktig i å skape en meningsfull hverdag for hverandre. Siden beboerne er isolerte innenfor «husets fire vegger», er det god grunn til at de kan ha et utviklende og nært samvær på alders- og sykehjemmet.

Etter knapt et år med tiltak mot smittespredning, vet vi at også mange mennesker utenfor institusjoner lider under restriksjonene på sosial kontakt.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!

På forsiden nå