Hvit kvinne, bikket 50

Saken oppdateres.

Jeg leste i dag Ørjan Greiff Johnsen sin kommentar «Hvit mann, bikket 50» hvor det ifølge han løper rundt både menn og kvinner og er mer forvirret enn Basil i «Hotell i særklasse». Han avslutter på vegne av en ukjent mengde folk (hans hvite mannlige venner over 50?) med at «vi får forsøke å henge med og innordne oss, som best vi kan. Men hvite ankelsokker får du ikke se oss i».

LES OGSÅ: Kvinne er kvinne verst

Mellom disse utsagnene reflekterer han over at ensidig fokus på å løfte fram kvinner skaper dårlige følelser hos mange menn – og endringer i mannsrollen fra 30-tallet og fram til i dag. Jeg kjenner jeg blir engasjert av hans kommentar og ønsker å reflektere litt videre på hans start.

Hva om hvit mann 50 (og alle andre mennesker) bryter litt ut av det statiske rollemønsteret og går i akkurat de sokkene de vil? Og bruker energien på andre ting enn å «innordne seg» (innenfor lovens rammer)? Hva skjer da? Det vi gjør påtatt koster energi, mens det som kommer naturlig, gir energi. Hva om vi tar mer hensyn til det enn kjønnsroller og andre tradisjonelle roller/mønster?

Som småbarnsmor i foreldrepermisjon elsket jeg å stulle og stelle og kose med barna, men jeg elsket også pausen, stillheten og utilgjengeligheten i å tjore meg fast til pipa og måke snø av taket. Det å dra pulken har tradisjonelt vært en pappa-oppgave – sikkert fordi han ofte er stor og sterk. Men det å motivere, trøste og hjelpe en 2-3-åring på ski, kan være mer energikrevende enn å dra en pulk. Så da bør fordelingen være opp til det enkelte paret – og ikke forutbestemt av tradisjoner eller andres oppfatning. Og de som ikke har et barn å putte i pulken, bør stå fritt til å trekke pulk eller ikke – uavhengig av kjønn/legning/oppvekst.

LES OGSÅ: Tidenes Mansplaining

Variasjon er viktig for meg – og dagsform – både hjemme og på jobb. Enkelte dager liker jeg typiske rydde, stelle, innboks-oppgaver. Andre dager velger jeg komplekse oppgaver hvor jeg går i dybden. Jeg kan gå kort eller langt, ligge på sofaen eller gjøre «lært av pappa-oppgaver» med elektriske verktøy, snekring og beising. Poenget er valgfrihet. Det som tapper mest energi, er begrensninger eller forskjell i muligheter, belønning og anerkjennelse. Og det som gir mest energi er å gjøre det jeg har lyst til – som ofte kan være noe annet enn det jeg trodde jeg kom til å ha lyst til da jeg la meg kvelden før.

Når jeg «må» tømme sluken, gir det mer indre sukk og stønn enn om jeg venter til jeg plutselig en dag har «lyst». Dette funker ofte på jobb også – forunderlig ofte er det noen som har lyst til å gjøre ting jeg ser på som «må-oppgaver» – og omvendt.

I både husstander og næringslivet tenker jeg at det er viktig å kommunisere om fordelingen av «må/bør/lyst»-oppgavene, og ikke statisk fordele et mønster. La dagsform, øvrig logistikk og arbeidsmengde og felles beste avgjøre fordelingen. Uavhengig av kjønnsroller fra forrige århundre eller dette århundret. Og uavhengig av andre mangfolds-begrensninger og oppfatninger.

LES OGSÅ: Når han hevder at kvinne er kvinne verst, bommer han stygt

Det er ikke alltid det går å gjøre bare det man har lyst til, men det å gå for lenge på «vilje/andres oppfatning», går på helsa løs. Åpne spørsmål (som man ikke kan svare ja/nei/vet ikke på) kan skape magi – «Hva har du lyst til i dag»? Og det å skape balanse i å gi og ta, er god trening i inkludering, omgjengelighet, raushet og hver sin gang se andres behov og bli kjent med sine egne.

Netflix lanserte i jula Bridgerton med fargeblind rollecasting. Jeg ønsker meg kjønnslegnings, mangfoldsblind rollecasting i husstandene og i næringslivet – noe som forhåpentligvis på sikt vil skape et mer tolerant og raust samfunn hvor man opplever mestring, anerkjennelse og inkludering. Da jeg vokste opp (nå hvit kvinne, bikket 50), var følgende gåte faktisk «vanskelig»: En far kom inn på legevakta med sin skadde sønn, og legen sier; «men det er jo min sønn». Hvordan er det mulig? Da jeg gjentok denne for mine barn (12 og 15 år) forleden dag responderte de tvert: Enten er mammaen legen eller så er legen den andre pappa’n. – Det gir meg håp.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook!

På forsiden nå